NEDRYKK - Kjipt som faen

Historien om et varslet nedrykk.

Jeg husker at jeg gråt da speaker på gamle Stavanger stadion kunne melde om at kampen mellom Rosenborg og Start på Lerkendal i 1991 var over og at det endte 1-1. Vi stod og ventet på sluttresultatet etter at Viking hadde tapt 3-4 mot Lyn og Tom Fodstad.

1-1 i Trondheim betydde at Viking var seriemester igjen. 

Klubben var relativt bortskjemt med seriegull fra 70-åra og endog i 1982, men dette var første gang jeg var voksen nok til å virkelig nyte det.

Siden har det vært variabelt. Noen bronsemedaljer og gode resultater i Europa har det blitt, men spesielt de siste årene har det vært skralt.

Nå er vi tilbake til 1986. Det verste året. Eller rettere sagt; det nest verste året. For 1987 var faktisk aldeles bånn. På nivå to.

Denne sesongen har vært verre. Vi visste jo at det ville bli tungt, men nedturen er total nå som det er bekreftet. Vi er et OBOS-lag.

Årsakene er mange, selvsagt. Viking er bankerott og rike onkler toer sine hender. Hvorfor blir de ikke enige? Hvordan kunne de la det skje? Har de ikke hjerte i klubben? Gråter ikke de nå? Hvorfor er de med hvis de ikke lever og ånder med resultatene? I den gode tida hentet de jo ut fortjeneste.

Skattelistene viser at pengene er der. I stedet er vi stabile i rød sone.

Og klubben har måttet selge spillere. Alt for billig i mitt hode, men trolig relativt riktig priset i forhold til markedet. Egersunderene forsvant, nigerianerne forsvant, sist Adegbenro. Trolig det største talentet som har spilt i Norge de siste 5-10 åra.

Og så til Rosenborg.

Den verste klubben (men selvsagt den beste).

Det er jo den klubben vi naturlig skal kjempe med. Tenk om Benny hadde fortsatt etter 1991... Var det vi som hadde blitt 90-åras lag?

Det største sjokket var de Lanley. Vår største stjerne var interessant for RBK. Selvsagt.

Sjokket lå i at vår største stjerne faktisk var interessert i å gå til en norsk konkurrent. Faktum er jo dessverre at RBK er milevis foran Viking også.

Men han om det. For meg er Viking alt, så jeg har vansker med å se ham som annet enn en hvilken som helst annen RBK-spiller. Ingen sympati, selv om han trolig er en av de mest sympatiske spillerne i Eliteserien.

Nå er vi jo uansett ikke med der lenger...

Økonomiske forhold gjør det selvsagt fryktelig vanskelig for et styre å manøvrere. Det sympatiske i en slik situasjon er å beholde treneren. Men det hjelper ikke at Burchnall er aldri så likanes. Hans tid er over, etter min mening. Ting tyder på at treningsarbeidet har vært for svakt. Ingenting i kampene tyder på at han er mannen som kan snu dette for Viking.

I stedet bør klubben se til historien, for det har vi tross alt en god del av.

Hva med å bruke tidligere spillerkapasiteter som allerede er i klubben? Bjarte Lunde Aarsheim, Thomas Perreira, Svein Fjælberg, Roger Nilsen er allerede i klubben og vil kanskje bidra. De er alle fortsatt unge og har bøttevis med erfaring. Vinnerskaller har de også, i tillegg til å ha hjerte i klubben.

Økonomisk må vi starte på bunnen, men et tungrodd Viking Fotball AS ligger som en klamp om foten til klubben. AS har gjelden, men vil tilsynelatende ikke skaffe friske penger. For å sikre seg 51 prosent av aksjene i Viking Fotball AS vil det koste 100 millioner kroner, men ingen av de over 100 aksjonærene vil selge. De vil bare sole seg i glansen og være en del av nettverket. Når en emisjon krever 2/3-dels flertall settes det tak på emisjonen for å unngå at noen ”vaskes ut”. Dermed blir det liten interesse for emisjoner som kunne hjulpet klubben.

Dermed er kanskje det beste grepet fra kommunen å nekte å kjøpe stadion for å berge dette driftsselskapet som er eid av de rikeste i byen. Ved en konkurs blir Viking kvitt all gjeld til stadionutgifter, m.m. På den måten kan de som er virkelig interesserte i klubben kjøpe aksjer i et nytt selskap.

Helga har ikke vært beksvart. Det har klubbens G16-lag vist da de vant den nasjonale serien, men det er en særdeles mager trøst. Jeg må likevel tro at det går an. At vi skal klare å komme oss opp igjen. At det fins en ny de Lanley på dette 16-årslaget. Eller en ny Hangeland i Vidar som vil til Viking om noen år. Eller en ny Gunnar Aase på Sola. Eller kanskje til og med en ny Olav Nilsen. Håpet kan ingen ta fra oss...

Nå skal jeg gråte en skvett for Viking igjen. Som i 1991.

Men denne gang er det ikke gledestårer, for dette er jækla kjipt. Forbannet kjipt.

Hjertet blør for Viking og kommer alltid til å gjøre det.

Og du; ingen smarte kommentarer på mandag!

Usynlig homokamp

Historisk har et av homokampens fremste virkemidler vært synliggjøring. Derfor føles det provoserende når Norges Fotballforbund ikke ønsker å gjøre et stort nummer av jobben med å inkludere homofile i Norges største og mest populære idrett.  

Det som igjen har aktualisert problemstillingen er den såkalte hjørneflaggsaken der SK Brann ønsket å markere kampen mot homohets i fotballen ved å spille årets 16. maikamp med regnbueflagg som cornerflagg. NFF fant ikke rom i regelverket for dette, og selv om de muligens har sitt på det tørre kom forbundet dårlig ut i den påfølgende debatten. Her hadde man en alle tiders mulighet til å komme på banen og vise at man vil være i front i kampen mot homohets, men blir i stedet opplevd å være bakstreverske regelryttere, for å sitere fra ordskiftet. 

Brann fikk nei, men NFF kunne heller fokusert på og formidlet at dette var et prisverdig initiativ som forbundet gjerne ville støtte, om enn i en annen form. I stedet ble inntrykket av en organisasjon som ikke tar homohets på alvor ytterligere forsterket.

Urettferdig? Kanskje.

Få åpne homser

Vi skriver 2015, men fortsatt er det ytterst få, om noen, som har stått fram som homofile på topplan i nasjonal eller internasjonal fotball. Justin Fashanu spilte for blant andre Norwich og Nottingham Forest på 1980-tallet, men ble hetset av den legendariske manageren Brian Clough da han kom ut av skapet. Fashanu tok selvmord i 1998. 

I Norge la unge og talentfulle Thomas Berling opp i 2001 pga. garderobekulturen. De eneste åpne homofile på et visst nivå er svenske Anton Hysen, amerikaneren Robbie Rogers og tyske Thomas Hitzlsperger. Sistnevnte kom imidlertid ut av skapet etter at en karriere som omfattet både landslagsspill, spill i Bundesliga og engelsk Premier League var over.

Fotballen har altså ikke akkurat ry på seg for å legge ting til rette for at homofile skal føle seg velkomne i fotballmiljøet. Heller ikke her hjemme har man hatt mye å slå seg på brystet for.

Sommeren 2004 uttalte daværende landslagssjef Åge Hareide til bladet Blikk at han trodde en «åpent homofil fotballspiller hadde vært en belastning for hele landslaget og gått ut over lagets konsentrasjon».

Høsten samme år uttalte en annen landslagsprofil at han «ville følt seg utilpass i nærheten av en homo». Denne uttalelsen ble riktignok kraftig moderert i ettertid og vedkommende har i seinere tid tilkjennegitt en helt annen holdning.

Hvorfor trenger man å trekke fram 10-11 år gamle uttalelser i 2015? 

Den gang reagerte homoorganisasjonene kraftig og i korridorene på Ullevål må man nok så smått ha begynt å snakke om homosaken.

Henrik Lunde som er fagansvarlig for inkludering hos NFF sier i hvert fall i Dagbladet 28. mai 2015 at arbeidet mot homohets har vært en del av NFFs Fair play-program som har vært drevet i ti år. Visstnok Norges største og mest kontinuerlige holdningsarbeid.

Vi har imidlertid sett flere eksempler det siste tiåret at dette budskapet ikke har nådd frem til alle.

I 2008 ble Rune Jarstein (den gang RBK-keeper) homohetset av enkeltpersoner i en bortekamp mot Viking. Klubben beklaget hendelsen, men NFF var tause. Samme år måtte TV2s fotballekspert Frode Olsen beklage at han hadde uttalt at det var greit å rope «homo» til en motspiller i kampens hete.

I september 2008 tok daværende visepresident i NFF Eirin K. Sund initiativ til et møte for å få innspill til hva som kan gjøres for å endre holdningene til homofili i fotballen. Undertegnede var invitert sammen med bl.a. generalsekretær Karen Espelund, inkluderingsansvarlig Anders Krystad, LLH-leder Jon Reidar Øyan og en representant for Norsk Toppfotball.

NFF la seg den gang flate for kritikken og innrømmet at forbundet ikke hadde maktet å formidle sine verdier og holdninger til lokallag og klubber. Visepresidenten mente at man måtte bli enda tydeligere i framtida.

Første anledning kom året etterpå.

I 2009 sa Italias landslagssjef Marcello Lippi at man ikke kunne ha et homopar på landslaget.  Det vil selvsagt være drøyt å gi NFF skylda for denne uttalelsen, men det hadde ikke kostet forbundet en kalori å få den norske landslagssjefen eller fotballpresidenten til å uttale at dette ikke ville vært noe problem i Norge.

I 2012 ropte Marcus Pedersen følge Nettavisen «homser» til Stabækfansen da de hetset ham i kampen mellom Stabæk og hans daværende klubb Vålerenga. En ypperlig sjanse for NFF å vise tydelig at de tar arbeidet med homohets alvorlig ble skuslet bort og Pedersen ble ikke straffet for hetsen.

I fjor ble NFF igjen utfordret på homohets da Norge skulle møte Russland til kamp på Ullevål. Holdningene til homofili i vårt naboland i øst tør være kjent, og mange ønsket derfor å demonstrere fredelig ved å ta med regnbueflagg inn på Ullevål. Etter mye frem og tilbake fikk til slutt aktivistene komme inn på kampen, men med tydelige krav om at flaggene ikke måtte være over en viss størrelse.

Igjen fremstår NFF som litt bakstreverske når de heller bruker krefter mot dem som jobber mot homohets enn å drive synlig arbeid selv.

Nei til kampanjer

«Vi tror på det kontinuerlige, grunnleggende og hverdagsfokuserte arbeidet framfor enkeltstående stunts og artige påfunn. NFFs strategi er et helhetlig holdningsarbeid, framfor en rekke en-saks-kampanjer», fortsetter Henrik Lunde i sitt innlegg.

I rettferdighetens navn så må det nevnes at NFF har tatt grep, blant annet gjennom Skeiv Fotball-rapporten, ressurssider på fotball.no, Fair play-arbeid, samt Respekt-filmen, men dette oppleves som noe bortgjemt for allmennheten.

Fotballen har ingen ærerik historie når det gjelder inkludering av homofile. Her har man vært akterutseilt lenge. Derfor oppleves ikke den strategien som NFF følger som god nok. Det er selvsagt bra at det jobbes i kulissene, men det må også synliggjøres. Lokale kampanjer her i Stavanger med Viking i spissen har engasjert fotballfolk på fylkesnivå og nasjonalt plan, både i 2009 gjennom Zero-kampanjen og i 2013 gjennom #support.

(http://fotballsupport.com/)

I år har Raftostiftelsen med hjelp av Gjert Moldestad lansert den glimrende kampanjen #tacklehomophobia. I skrivende stund støtter Brann, Viking, Haugesund, Rosenborg, Vålerenga, Molde, Strømsgodset, Åsane og Tromsdalen kampanjen og sportsredaksjoner i flere av de store mediebedriftene har gjort dette til vårens store snakkis.

Sammenlignet med dette er den offisielle fotballens homokamp usynlig.

Viking tar bronse 2014

Da er det den tida på året igjen. Gresset er grønt og fotballen ruller. Alltid gøy å prøve seg på et aldri så lite eliteserietips.
Man er alltid like optimistisk på Vikings vegne. I år tror jeg det er grunn for en viss optimisme. Nye, lovende spillere er hentet inn og trener Kjell Jonevret går høyt ut på banen og sier at dette er det beste laget han har hatt, nå halvannen sesong etter at han tok over. Tidligere har laget hans tatt to femteplasser. I år blir det bronse. Tror jeg.

Gullet går imidlertid til Rosenborg. Til tross for en vanvittig pengesløsing er trønderne fortsatt i en egen økonomisk liga. Sølv i fjor, få spillere ut, Morten Gamst Pedersen inn betyr topp-plassering i år.
Molde er også med i pengeligaen, men dette tilføres "intravenøst" av Røkke og Gjelsten. Likefullt har moldenserne derfor kunnet handle inn over en lav sko. Sjetteplass i fjor var under pari, men cupgullet smakte godt. Til tross for tap av Solskjær tar laget fra rosenes by steget opp til sølvplass. Spesielt ser nykommer Bjørn Bergmann Sigurdarsson god ut.
Viking tar altså bronse. "Halve" Island er på plass i oljebyen. Talentfull stopper i Sverrir Ingasson, like talentfulle Bjørn Sverrisson på midtbanen, supplerer Steinthor Thorsteinsson fra Sandnes Ulf og allerede etablerte Indridi Sigurdsson og Jon Dadi Bødvarsson.
Strømsgodset tar fjerdeplassen. Ronny Deila er flink og har etablert Godset i toppen. De har imidlertid mistet viktige spillere og får en liten nedtur i år.
Brann kan fort blande seg inn i toppen. Med ny trener og ny stopper i Demidov bør de i hvert fall bli bedre enn i fjor. Supporterne i Bergen forventer selvsagt Champions League-sluttspill, noe som kan virke mot sin hensikt for Brann-lag som ofte sliter med å leve opp til langt lavere forhåndstips.
Nummer seks blir Haugesund. Tippeligaens mest fargerike trener Jostein Grindhaug mobiliserer nok entusiasme i Sildabyen til at araberne får sjetteplass.
Det tredje rogalandslaget, Sandnes Ulf, fortsetter fremgangen og ender på 12. plass. Ny keeper, tilsynelatende jevnere stall, godt trenerapparat, samt viktig erfaring fra to sesonger i eliteserien gjør at gaukene slipper nedrykk.
I år er det imidlertid uheldig å ha et navn som begynner på S.
Sarpsborg 08 og Sogndal rykker ned, mens Stabæk sniker seg over streken. Lillestrøm blander seg inn blant alle S'ene i bunn, men kniper kvalik-plassen.
Det gir denne tabellen:
1) Rosenborg.
2) Molde
3) Viking
4) Strømsgodset
5) Brann
6) Haugesund
7) Aalesund
8) Start
9) Vålerengen
10) Bodø/Glimt
11) Odd
12) Sandnes Ulf
13) Stabæk
14) Lillestrøm
15) Sogndal
16) Sarpsborg 08

Lettere å være homo i fotball-Norge?

Det har blitt lettere å stå frem som homofil fotballspiller påstår Norges fotballforbund (NFF) etter å ha analysert resultatene av en undersøkelse fra i vår. Hvorfor har da ingen toppspillere stått frem?

Ingenting ville gledet mer enn at undersøkelsen er representativ for virkeligheten, men den har klare svakheter. La oss først se på statistikken. Britisk forskning mener at 3-5 prosent av befolkningen er homofile, nøkternt anslått. Hvis vi går ut fra NFFs egne tall som sier at rundt 260.000 fotballspillere i Norge er menn, så vil et forsiktig anslag vise at ca. 7500 av disse er homofile. Dette er dersom man antar at fotballmiljøet er direkte sammenlignbart med resten av samfunnet. Når NFF baserer sine funn på svar fra 12 (!) mannlige, homofile fotballspillere så er dette en forsvinnende liten andel. 12 svar viser jo også at langt fra alle fylkene er representert. Hvis 7 av disse 12 har positive erfaringer, så har altså per definisjon et flertall i undersøkelsen blitt tillagt definisjonsmakt til å si at homofobi i herrefotballen er en myte.

Så enkelt er det dessverre ikke.

For 11 år siden stod talentet Thomas Berling frem som homofil mens han spilte for Lyn, men la opp uka etter fordi han opplevde at klubben ikke mottok offentliggjøringen positivt. Han er fortsatt den eneste som har vært i nærheten av å kunne kalles toppspiller som har stått fram som homo i Norge.

I Sverige spiller Glenn Hyséns homofile sønn Anton Hysén for Utsiktens BK i bunnen av Superettan (tilsvarer Adecco-ligaen i Norge).

Internasjonalt er Justin Fashanu den eneste riktige stjernen som har kommet ut av skapet. Han opplevde hets fra både trener, medspillere og publikum, men dette var på 1980-tallet. Fashanu tok selvmord i 1998.

 

Å stå fram som homofil er ingen enkel beslutning. Det vet alle vi som har fryktet å bli utstøtt fra både venneflokk og familie. For en fotballspiller med ambisjoner så kommer også den ofte irrasjonelle frykten for å bli kastet ut av laget, eller for å ødelegge en eventuell proffmulighet. Det er unektelig tøffere miljø på Stamford Bridge enn på Fosshaugane.

Dessuten er man kanskje redd for det trykket man tror vil komme fra sensasjonshungrige medier.

Likevel tror jeg nok den generelle holdningsendringen i samfunnet overfor lesbiske og homofile også gjelder i fotballen. Det reageres negativt blant publikum på stadion dersom en løgnas roper ”dommeren er homo”.

Holdningene er i ferd med å endres, men min påstand er at det er enkeltklubbene selv som har gått i bresjen for dette, ikke NFF. Lokalt i Rogaland har vi opplevd at både Viking i eliteserien og lag nedover i divisjonssystemet har sluttet helhjertet opp om holdningskampanjer. Erik Thorstvedt uttalte under Stavanger på skeivå (SPS) i 2006 at det burde være mulig for en fotballtopp å komme ut av skapet, mens Egil Østenstad tok til orde for at homohets burde gi rødt kort under SPS i 2007. Lite har vært initiert av NFF som en oppfølging til dette.

Riktignok har øverste hold i fotball-Norge kommet på banen de senere årene blant annet ved å implementere i styrende dokumenter, tiltak for å bekjempe homofobi.

Da Vålerengas Marcus Pedersen i sommer kalte Stabæks supportere homser for åpent kamera feilet NFF kapitalt da de hadde sjansen. Pedersen fikk smekk på fingrene, men man våget ikke ta tak i homohetsen som alle andre så og hørte.

Vi tror ikke på en tidsavgrenset kampanje, uttaler forbundet. En kampanje må da være bedre enn ingenting, er mitt oppfølgingsspørsmål.

NFF må vise i handling at man mener alvor med fagre ord. Man kan ikke bruke en tvilsom spørreundersøkelse som sovepute.

 

(Leserinnlegg som stod på trykk i Stavanger Aftenblad lørdag 22. september 2012 og på Gaysir.no)

City vinner igjen

Seriestart i England trumfer det meste som foregår denne helga. Alle avisene forklarer hvilke lag som kommer til å vinne og hvilke som kommer på de neste plassene. Ingenting er bedre stoff for fotballinteresserte. Inspirert av suksessen jeg hadde med å plukke ut vinneren i fjor prøver jeg meg med tabelltips også i år.


Fjorårssesongen var rekordjevn og United-fansen må jo ha mareritt når de hører Øyvind Alsakers "Agüero! Agüero! Agüero"-utbrudd på overtid av den avgjørende kampen. Jeg tippet City-gull i fjor, men det holdt hardt. Å vinne på målforskjell er uvant kost, men viste at det er jevnt mellom topplaga.

Det kan det fort bli i år også. Slik jeg ser det er det tre, kanskje fire lag som er bedre enn alle de andre. Det vil være en stor overraskelse dersom ikke ett av dem skulle vinne.

1) Manchester City: Roberto Mancini tok de lyseblå til seriegull i fjor. Akkurat den erfaringen gjør at Premier Leagues beste tropp kan gjenta bedriften. De er mer samspilte og vet hva som kreves. Mancini har håndtert Tevez og Balotelli før og de vet hvem som er sjefen. Skulle det butte imot har han til de grader midler til å forsterke laget.

2) Manchester United: Alex Ferguson slår "alltid" tilbake etter at de røde ikke tar gull. Laget "tabbet" seg ut i Champions League, men jevnheten og laginnsatsen gjorde at en relativt grå United-utgave hang med City helt til siste spark på ballen i fjor. I år er laget forsterket med Kagawa og Van Persie, og Vidic er tilbake.

3) Arsenal: Wengers gutter er min outsider til gullet i år. Måtte selge Robin van Persie, men har vært forberedt på det i lang tid. Derfor har man hentet inn gode erstattere. Spesielt blir det spennende å følge Lukas Podolski. Arsenal startet dårlig i fjor, men hentet seg fint inn. Tydelig og innarbeidet spillestil.

4) Chelsea: Roberto di Matteo fikk sving på sakene da han tok over i vår og styrte de blå til både FA-cup- og CL-seier. Har mistet en del gamle stjerner, men har fått handlet inn dyre erstattere, takket være Abramovic. Vil nok være i medaljekampen, men det blir neppe gull.

5) Liverpool: Hadde en svært skuffende sesong i fjor. King Kenny klarte ikke å gjenskape entusiasmen fra forrige gang han ledet de røde. Ligaens mest treffsikre lag, men stolpetreff gir dessverre få poeng. Unge Brendan Rodgers (ja, han er tre måneder yngre enn meg) får en fomidabel oppgave med å få den gamle storheten tilbake i Champions League, men med en spennende spillestil og litt mer flaks enn i fjor kan Liverpool blande seg inn blandt de 5-6 beste.

6) Tottenham: Har hatt stor suksess under Harry Redknapp, men klubben valgte likevel å sparke manageren. Nå er det lovende Andre Villas-Boas som skal få skikk på Spurs. Har masse kvalitet, men er litt tynne på spissplassen. Modric forsvinner trolig.

7) Newcastle: Overrasket i fjor og ender trolig blant de 7-8 beste igjen. Entusiastisk publikum og ditto spillestil, samt gode spisser blir trolig nøkkelen til suksess.

8) Sunderland: Skuffet i starten i fjor, men Martin O'Neill kom inn og gjorde det han alltid har gjort: Skapte et godt lag. Kjøper trolig inn ny spiss og klatrer på tabellen fra i fjor.

9) Queens Park Rangers: Har hentet inn gode spillere som trolig vil løfte London-laget. Park fra United, Bosingwa fra Chelsea og Green fra West Ham bør være kvalitet.

10) Everton: Et lag på det jevne uten de store profilene. Vil trolig havne rundt midten.

11) Fulham: Nok et lag som trolig bare kan håpe på topp ti. Alltid kjekt å følge Hangeland og Riise. Toppscorer Dempsey ønsker seg bort.

12) Aston Villa: En "storklubb" i dvale. Har vært i fritt fall etter at Martin O'Neill trakk seg for noen år siden. Given i mål og Bent på topp er kvalitet, men grått ellers.

13) West Ham: Nyopprykket lag som kan flyte videre på entusiasmen. Big Sam Allardyce er en ringrev og er trolig mannen som kan styre "The Hammers" unna nedrykk.

14) Stoke: Ligaens fremste eksponent for "god", gammeldags "kick-and-run" fotball. Lange baller og stor innsats. Knalltøft å spille mot, men forhåpentligvis på vei ned. Dyre innkjøp før fjorårssesongen mislyktes og man endte på en skuffende 14. plass.

15) West Bromwich: Gjorde det bra under Roy Hodgson, men skal få slite mer i år. Grått lag som fort kan ende lavere på tabellen.

16) Norwich: Erik Fuglestads gamle lag overrasket i fjor, men får det trolig tøffere i år. Få nykommere og suksessmanager Lambert er hentet til Aston Villa.

17) Southampton: To opprykk på to sesonger er imponerende, men det blir trolig for tynt for gamleklubben til Egil Østenstad og Claus Lundekvam.

18) Wigan: Klarte seg på mirakuløst vis i fjor da de plutselig begynte å slå det ene topplaget etter det andre i vår. Det blir tungt i år.

19) Reading: Vant Championship, men er trolig for tynt besatt for Premier League. Har en rik russisk eier, men det må trolig kjøpes inn mye for å unngå nedrykk.

20) Swansea: Tidenes nordiske fotballspiller Michael Laudrup har tatt over laget som overrasket mest i PL i fjor. Har mistet Allen og Sigurdsson. "Den vanskelige andre-sesongen" er en klisje som trolig vil treffe for Swansea i år.

Åpen og stolt homo. Leserinnlegg i Aftenbladet 9. januar 2012

I år feirer den organiserte homobevegelsen i Rogaland 40-årsjubileum. På disse årene har homofile gått fra å være en minoritet som kunne risikere fengselsstraff for å være den de er, til å være en selvsagt del av et fargerikt fylke. En viktig grunn til forvandlingen er innsatsen som mange frivillige homofile og lesbiske har lagt ned som informanter for LLH Rogaland, Homofil bevegelse Rogaland eller for Det norske forbund av 1948.

Informasjonsarbeid
Informasjonsarbeid om homofili til skoleelever og konfirmanter er noe av det viktigste homobevegelsen i Rogaland driver med. Organisasjonene har drevet med dette i flere år og har etter hvert bygget seg opp stor kompetanse. Bakgrunnen for dette arbeidet er selvsagt enkel. ”Homo” har i alle disse 40 åra vært det mest brukte skjellsordet blant ungdom mellom 13-20 år. En undersøkelse som Senter for atferdsforskning gjorde i 2009 viser at nær 50 prosent av homofile 10. klassinger i Norge har opplevd grov mobbing 2-3 ganger i måneden. For heterofile 10. klassinger er det tilsvarende tallet rundt 5 prosent.

LLH Rogaland har i flere år hatt et fast samarbeid med ungdomsskolene i Sandnes om å delta på deres årlige temadager. Flere og flere stavangerskoler har fulgt etter og inviterer nå organisasjonen til å komme til dem for å fortelle om homofili og svare på spørsmål fra nysgjerrige og lydhøre elever. Informantene er i alderen 17-40 år og forteller om sine komme-ut-av-skapet-erfaringer.

Tråkker på oss
Når leder i Skeiv ungdom, Åshild Vige, skriver at slikt informasjonsarbeid ”ender opp med å umyndiggjøre og usynliggjøre minoriteter” i Aftenbladet mandag 2. januar, tråkker hun på det arbeidet som homobevegelsen i Rogaland har utført med stort hell i årevis.

For tilbakemeldingene fra skoleelever, lærere, helsesøstre og konfirmantledere er utelukkende gode. Informantene opplever personlige tilbakemeldinger fra elever etter flere skolebesøk, der de forteller hvor fantastisk det var å bare ha sett og snakket med en person som har vært igjennom og kommet helskinnet ut av det de selv sliter med.

Å fortelle sin ”komme-ut-historie” til en klasse er nært og personlig og kan nok være krevende, men lærdommen skoleklassen får blir også dermed nær og personlig. En lærer på Bryne kunne fortelle at en merket holdningsendringer blant elevene umiddelbart etter møtet med LLH Rogaland.

Stavanger kommune vedtok i fjor at kommunen i nært samarbeid med LLH Rogaland skal arrangere en årlig ungdomskonferanse der mobbing av homofile, lesbiske og bifile er tema. Arbeidsgruppa som jobber med denne konferansen kan bekrefte at tilbakemeldingene fra de rundt 150 ungdommene som deltok var ekstremt positive. Over 90 prosent av dem ga opplegget toppscore etter fjorårets konferanse.

LLH Rogaland har mottoet ”Vær åpen, vær stolt” og informantene er ikke redde for å gi homofile eller lesbiske lærere, oljearbeidere, sykepleiere eller studenter et ansikt.
Setter seg på sidelinjen
Skeiv Ungdom står selvsagt fritt til å velge et annet fokus enn å ”vise fram en homofil som snakker om det å være homo”, som Vige så nedlatende skriver, men det blir for dumt når hun stempler andre løsninger enn sine egne som gammeldagse og utdaterte. Innlegget hennes viser at hun er alt for opptatt av å forfekte sin organisasjons snevre teorier fremfor noe som har vist seg å fungere i Rogaland.

Å droppe Global Dignity Day viser bare at organisasjonen hennes setter seg totalt på sidelinjen av det de aller fleste opplever som et suksessarrangement.

Homotoppen 2011

Tradisjonen tro har Gaysir presentert sin liste over de ti mest innflytelsesrike homsene og lesbene i Norge for fjoråret.  Lista skaper alltid diskusjon, men det er som alltid spennende lesning. Hvem mangler og hvem burde ikke vært med på lista? (http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=15012) Jeg har dristet meg til å lage en egen alternativ liste.

Homotoppen 2011

1) Eskil Pedersen: AUF-lederen har vist seg som en statsmann in-spe etter tragedien på Utøya. Har naturlig nok vært mye omtalt i 2011 og har aldri lagt skjul på at han er homofil. Åpnet blant annet Homodagene i Bergen.

2) Håkon Haugli: Stortingspolitiker fra AP som alltid jobber samvittighetsfullt med å sette homokampen på dagsorden, både nasjonalt og internasjonalt.

3) Bård Nylund: Leder LLH på en utmerket måte. Er meget synlig i media, i tråd med ønsket fra medlemmene. Meget reflektert og kunnskapsrik. Trolig den beste LLH-lederen noensinne.

4) Bent Høie: Stortingsrepresentant for- og nestleder i Høyre. Flink og kunnskapsrik politiker med høy stjerne både blant partikolleger og politiske motstandere. Stiller opp og snakker om saker som angår homofile. Favoritt til sentral ministerpost dersom Høyre vinner neste stortingsvalg.

5) Øystein Mæland: Ny politidirektør som har kommet i fokus i debatten om surrogati. Godt forbilde for homofile som ønsker å benytte seg av surrogati, men også en rollemodell når han stolt går hånd i hånd med sin mann på slottsbankett.

6) André Oktay Dahl: Stortingspolitiker for Høyre. Sitter i justiskomiteen på Stortinget og i styret i Skeiv verden.

7) Espen Ophaug: Leder LLH Oslo og Akershus og er politiker for Venstre i Oslo bystyre. Reflektert og erfaren organisasjonsmann. Har vært flink til å sette fokus på fordommer mot HIV-positive.

8) Jan Thomas: Stylist og programleder. Norges mest berømte homo. Alle vet hvem Jan Thomas er og alle har en mening om ham. Er stolt av den han er og legger aldri skjul på at han er godt gift med Christoffer.

9) Bjarte Hjelmeland: Teatersjef ved den Nationale Scene. Multitalent fra Bergen. Skuespiller, regissør og sanger.

10) Geir Lillejord/Cårejånni Enderud/Dean-Erik Andersen: Berit Bislett med familie. Queentastic. Ansiktene er mange hos denne talentfulle trioen som jobber utrettelig for å more både den homofile og den heterofile delen av befolkningen. Sikker publikumsvinner både i Oslo, Stavanger og Kragerø.

Lesbetoppen 2011

1) Gro Hammerseng: Håndballspiller. Norges største håndballstjerne. Er lykkelig samboer med Anja Edin som hun venter barn sammen med. Viktig forbilde for unge og gamle lesbiske.

2) Mimi Bjerkestrand: Leder i Utdanningsforbundet. Er leder for en av de viktigste og største fagforeningene i landet.

3) Anette Trettebergstuen: Stortingsrepresentant for AP: Flink og kunnskapsrik. Setter saker som angår homofile og lesbiske på dagsorden gjennom sitt virke på Stortinget.

4) Karen-Christine (Kim) Friele: Norges fremste homoikon. Mangeårig aktivist og forbilde for de fleste homofile og lesbiske. Ikke like synlig lenger, men når Kim Friele snakker, lytter man.

5) Amal Aden: Forfatter. Åpen lesbisk muslim. Engasjert i kvinners og barns rettigheter. Fikk YS’ likestillingspris i høst.

6) Hanne Børke-Fykse: Prosjektleder LLH. Gjør og har gjort en utrolig viktig jobb med Rosa Kompetanse. Har skolert helsepersonell i flere år og skal nå kurse skolefolk i å forstå utfordringer som homofile og lesbiske står overfor.

7) Sara Mats Azmeh Rasmussen: Skribent og aktivist. Har et uttalt mål om å påvirke muslimske lærde til å tolke og tenke annerledes om homofili. Omtaler seg som lesbisk transperson.

8) Erna Bøyum: Redaktør i Blikk: Setter dagsorden som redaktør for Norges eneste magasin for homofile og lesbiske.

9) Marna Eide: Internasjonal rådgiver i LLH. Har jobbet i mange år med systematisk og kontinuerlig fokus på internasjonalt rettighetsarbeid for homofile og lesbiske.

10) Else Kåss Furuseth: Komiker. Kjent fra Torsdagskveld fra Nydalen.