I år feirer den organiserte homobevegelsen i Rogaland 40-årsjubileum. På disse årene har homofile gått fra å være en minoritet som kunne risikere fengselsstraff for å være den de er, til å være en selvsagt del av et fargerikt fylke. En viktig grunn til forvandlingen er innsatsen som mange frivillige homofile og lesbiske har lagt ned som informanter for LLH Rogaland, Homofil bevegelse Rogaland eller for Det norske forbund av 1948.
Informasjonsarbeid
Informasjonsarbeid om homofili til skoleelever og konfirmanter er noe av det viktigste homobevegelsen i Rogaland driver med. Organisasjonene har drevet med dette i flere år og har etter hvert bygget seg opp stor kompetanse. Bakgrunnen for dette arbeidet er selvsagt enkel. ”Homo” har i alle disse 40 åra vært det mest brukte skjellsordet blant ungdom mellom 13-20 år. En undersøkelse som Senter for atferdsforskning gjorde i 2009 viser at nær 50 prosent av homofile 10. klassinger i Norge har opplevd grov mobbing 2-3 ganger i måneden. For heterofile 10. klassinger er det tilsvarende tallet rundt 5 prosent.
LLH Rogaland har i flere år hatt et fast samarbeid med ungdomsskolene i Sandnes om å delta på deres årlige temadager. Flere og flere stavangerskoler har fulgt etter og inviterer nå organisasjonen til å komme til dem for å fortelle om homofili og svare på spørsmål fra nysgjerrige og lydhøre elever. Informantene er i alderen 17-40 år og forteller om sine komme-ut-av-skapet-erfaringer.
Tråkker på oss
Når leder i Skeiv ungdom, Åshild Vige, skriver at slikt informasjonsarbeid ”ender opp med å umyndiggjøre og usynliggjøre minoriteter” i Aftenbladet mandag 2. januar, tråkker hun på det arbeidet som homobevegelsen i Rogaland har utført med stort hell i årevis.
For tilbakemeldingene fra skoleelever, lærere, helsesøstre og konfirmantledere er utelukkende gode. Informantene opplever personlige tilbakemeldinger fra elever etter flere skolebesøk, der de forteller hvor fantastisk det var å bare ha sett og snakket med en person som har vært igjennom og kommet helskinnet ut av det de selv sliter med.
Å fortelle sin ”komme-ut-historie” til en klasse er nært og personlig og kan nok være krevende, men lærdommen skoleklassen får blir også dermed nær og personlig. En lærer på Bryne kunne fortelle at en merket holdningsendringer blant elevene umiddelbart etter møtet med LLH Rogaland.
Stavanger kommune vedtok i fjor at kommunen i nært samarbeid med LLH Rogaland skal arrangere en årlig ungdomskonferanse der mobbing av homofile, lesbiske og bifile er tema. Arbeidsgruppa som jobber med denne konferansen kan bekrefte at tilbakemeldingene fra de rundt 150 ungdommene som deltok var ekstremt positive. Over 90 prosent av dem ga opplegget toppscore etter fjorårets konferanse.
LLH Rogaland har mottoet ”Vær åpen, vær stolt” og informantene er ikke redde for å gi homofile eller lesbiske lærere, oljearbeidere, sykepleiere eller studenter et ansikt.
Setter seg på sidelinjen
Skeiv Ungdom står selvsagt fritt til å velge et annet fokus enn å ”vise fram en homofil som snakker om det å være homo”, som Vige så nedlatende skriver, men det blir for dumt når hun stempler andre løsninger enn sine egne som gammeldagse og utdaterte. Innlegget hennes viser at hun er alt for opptatt av å forfekte sin organisasjons snevre teorier fremfor noe som har vist seg å fungere i Rogaland.
Å droppe Global Dignity Day viser bare at organisasjonen hennes setter seg totalt på sidelinjen av det de aller fleste opplever som et suksessarrangement.
mandag 9. januar 2012
torsdag 5. januar 2012
Homotoppen 2011
Tradisjonen tro har Gaysir presentert sin liste over de ti mest innflytelsesrike homsene og lesbene i Norge for fjoråret. Lista skaper alltid diskusjon, men det er som alltid spennende lesning. Hvem mangler og hvem burde ikke vært med på lista? (http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=15012) Jeg har dristet meg til å lage en egen alternativ liste.
Homotoppen 2011
1) Eskil Pedersen: AUF-lederen har vist seg som en statsmann in-spe etter tragedien på Utøya. Har naturlig nok vært mye omtalt i 2011 og har aldri lagt skjul på at han er homofil. Åpnet blant annet Homodagene i Bergen.
2) Håkon Haugli: Stortingspolitiker fra AP som alltid jobber samvittighetsfullt med å sette homokampen på dagsorden, både nasjonalt og internasjonalt.
2) Håkon Haugli: Stortingspolitiker fra AP som alltid jobber samvittighetsfullt med å sette homokampen på dagsorden, både nasjonalt og internasjonalt.
3) Bård Nylund: Leder LLH på en utmerket måte. Er meget synlig i media, i tråd med ønsket fra medlemmene. Meget reflektert og kunnskapsrik. Trolig den beste LLH-lederen noensinne.
4) Bent Høie: Stortingsrepresentant for- og nestleder i Høyre. Flink og kunnskapsrik politiker med høy stjerne både blant partikolleger og politiske motstandere. Stiller opp og snakker om saker som angår homofile. Favoritt til sentral ministerpost dersom Høyre vinner neste stortingsvalg.
5) Øystein Mæland: Ny politidirektør som har kommet i fokus i debatten om surrogati. Godt forbilde for homofile som ønsker å benytte seg av surrogati, men også en rollemodell når han stolt går hånd i hånd med sin mann på slottsbankett.
6) André Oktay Dahl: Stortingspolitiker for Høyre. Sitter i justiskomiteen på Stortinget og i styret i Skeiv verden.
7) Espen Ophaug: Leder LLH Oslo og Akershus og er politiker for Venstre i Oslo bystyre. Reflektert og erfaren organisasjonsmann. Har vært flink til å sette fokus på fordommer mot HIV-positive.
8) Jan Thomas: Stylist og programleder. Norges mest berømte homo. Alle vet hvem Jan Thomas er og alle har en mening om ham. Er stolt av den han er og legger aldri skjul på at han er godt gift med Christoffer.
9) Bjarte Hjelmeland: Teatersjef ved den Nationale Scene. Multitalent fra Bergen. Skuespiller, regissør og sanger.
10) Geir Lillejord/Cårejånni Enderud/Dean-Erik Andersen: Berit Bislett med familie. Queentastic. Ansiktene er mange hos denne talentfulle trioen som jobber utrettelig for å more både den homofile og den heterofile delen av befolkningen. Sikker publikumsvinner både i Oslo, Stavanger og Kragerø.
Lesbetoppen 2011
1) Gro Hammerseng: Håndballspiller. Norges største håndballstjerne. Er lykkelig samboer med Anja Edin som hun venter barn sammen med. Viktig forbilde for unge og gamle lesbiske.
2) Mimi Bjerkestrand: Leder i Utdanningsforbundet. Er leder for en av de viktigste og største fagforeningene i landet.
3) Anette Trettebergstuen: Stortingsrepresentant for AP: Flink og kunnskapsrik. Setter saker som angår homofile og lesbiske på dagsorden gjennom sitt virke på Stortinget.
4) Karen-Christine (Kim) Friele: Norges fremste homoikon. Mangeårig aktivist og forbilde for de fleste homofile og lesbiske. Ikke like synlig lenger, men når Kim Friele snakker, lytter man.
5) Amal Aden: Forfatter. Åpen lesbisk muslim. Engasjert i kvinners og barns rettigheter. Fikk YS’ likestillingspris i høst.
6) Hanne Børke-Fykse: Prosjektleder LLH. Gjør og har gjort en utrolig viktig jobb med Rosa Kompetanse. Har skolert helsepersonell i flere år og skal nå kurse skolefolk i å forstå utfordringer som homofile og lesbiske står overfor.
7) Sara Mats Azmeh Rasmussen: Skribent og aktivist. Har et uttalt mål om å påvirke muslimske lærde til å tolke og tenke annerledes om homofili. Omtaler seg som lesbisk transperson.
8) Erna Bøyum: Redaktør i Blikk: Setter dagsorden som redaktør for Norges eneste magasin for homofile og lesbiske.
9) Marna Eide: Internasjonal rådgiver i LLH. Har jobbet i mange år med systematisk og kontinuerlig fokus på internasjonalt rettighetsarbeid for homofile og lesbiske.
10) Else Kåss Furuseth: Komiker. Kjent fra Torsdagskveld fra Nydalen.
tirsdag 29. november 2011
La oss finne noen å tråkke på
I en nasjon av verdensmestre frydes vi over at pressen alltid synes å dra frem de største superlativene når noen gjør en grei prestasjon. Det er liksom ikke nok at vi bare er gode, vi må være verdens beste.
Fair enough.
Vi hevder oss jo i stooore verdensidretter som kvinnehåndball og langrenn og da er det på sin plass å slå fast vår fortreffelighet over flerfoldige sider i avisene.
Og i timevis på tv.
Det skjer jo ikke så mye i verden som fortjener spalteplass.
Nå er ikke poenget mitt å furte over at vi av og til er gode. Man deltar tross alt med et håp om å bli best.
Men det som irriterer meg er denne hangen til å finne noen man kan tråkke ned i skiten. Årets lag, årets spiller, årets scoring fra spiss vinkel osv. er vel og bra, men hva er vitsen med årets flopp? Er det journalisten selv som har et slikt mindreverdighetskompleks at han/hun må finne en hakkekylling? Er det manglende suksess i egen idrettskarriere som gjør redaksjonene til både dommer og bøddel overfor andre yrkesutøvere?
Ferskest er "Her er floppelaget" om Tippeligaen 2011, presentert i Aftenbladet på nett, skrevet i samarbeid av Aftenposten og Bergens Tidende.
Selvsagt ramses det opp elleve utøvere som ikke akkurat har satt fyr på eliteserien i år.
Men hva er poenget med saken?
Skal disse sparkes eller tvinges til å legge opp?
Har de noe å stå til rette for?
Er det for at vi som følger med på fotball skal stille oss opp som Nelson fra Simpsons og si: "Ha ha!"
Det er selvsagt jobben til sportsjournalister å kommentere prestasjoner til fotballspillere, men lister som "floppelaget" er rein utdriting.
På dette laget havnet bl.a. en 19 år gammel back fra bunnlaget Sarpsborg. Ukjent for de fleste, men representant for et lag som de aller fleste spådde en snarlig retur til vikarbyråligaen. "Det ble en tøff debut i eliteserien for den 19 år gamle backen. Sarpsborgs forsvar har lekket som en sil hele sesongen, og slapp til slutt inn 65 mål på 30 kamper. Bommer for ofte og tar noen forhastede valg", heter det om Hugues Wembangomo som nærmest blir ansvarlig for "elendigheten" hos sarpingene.
Han har i hvert fall gjort noe rett, i og med at han som 19-åring er såpass talentfull at han har fått spilletid i eliteserien.
Uskyldig kan man kanskje si om dette. Pressefolk selv vil selvsagt aldri innrømme at de går over streken.
En som aldri ser ut til å få ristet av seg stempelet som udugelig er Jørn Jamtfall.
Den tidligere landslagskeeperen og RBK-spilleren har flere landskamper og seriemesterskap, men blir alltid husket for et par uheldige inngripener.
Til dels komiske.
Og det siste lar media aldri Jamtfall glemme.
Med sin erfaring og sine trenerkurs er han et naturlig valg som keepertrener i gamleklubben sin. Han har også vært tilknyttet landslaget i samme rolle.
Når da Rosenborgs levende vegg anno 2010 gjør noen tabber i 2011 er det plutselig keepertrener Jørn Jamtfalls feil, hvis man skal tro TV 2. Men det underbygges ikke ved å se på treningsmetoder eller ved å gå vitenskapelig til verks. Neida, det holder å vise Jamtfalls tabber fra 90-tallet, så forstår man hvorfor Daniel Ørlund ikke har hatt sin beste høst.
Kanskje skulle man hatt noe tilsvarende for sportsjournalister?
NRK har hatt en dårlig sesong. Dårligst av alle har vært den nye unge sportsjournalisten som har stotret og stammet i beste sendetid.
Vi husker hvordan sportslederen i TV2 gjorde mange feil da han selv var journalist. Han er ikke skikket til å lede en så sentral bedrift.
Høsten 2007 og 2008 kom det fryktelig mange skrivefeil fra Aftenpostens mann på Ullevål. Hvordan kan avisa bruke vedkommende år etter år.
Sportsjournalister er ofte tidligere idrettsutøvere som kanskje ikke nådde helt til topps i sin idrett, men som nå bruker tid på å bedømme andre.
Selv er jeg tidligere sportsjournalist som kanskje ikke nådde helt til topps i det yrket, men jeg bruker tid på å bedømme andre...
Det ligger kanskje noe der.
Fair enough.
Vi hevder oss jo i stooore verdensidretter som kvinnehåndball og langrenn og da er det på sin plass å slå fast vår fortreffelighet over flerfoldige sider i avisene.
Og i timevis på tv.
Det skjer jo ikke så mye i verden som fortjener spalteplass.
Nå er ikke poenget mitt å furte over at vi av og til er gode. Man deltar tross alt med et håp om å bli best.
Men det som irriterer meg er denne hangen til å finne noen man kan tråkke ned i skiten. Årets lag, årets spiller, årets scoring fra spiss vinkel osv. er vel og bra, men hva er vitsen med årets flopp? Er det journalisten selv som har et slikt mindreverdighetskompleks at han/hun må finne en hakkekylling? Er det manglende suksess i egen idrettskarriere som gjør redaksjonene til både dommer og bøddel overfor andre yrkesutøvere?
Ferskest er "Her er floppelaget" om Tippeligaen 2011, presentert i Aftenbladet på nett, skrevet i samarbeid av Aftenposten og Bergens Tidende.
Selvsagt ramses det opp elleve utøvere som ikke akkurat har satt fyr på eliteserien i år.
Men hva er poenget med saken?
Skal disse sparkes eller tvinges til å legge opp?
Har de noe å stå til rette for?
Er det for at vi som følger med på fotball skal stille oss opp som Nelson fra Simpsons og si: "Ha ha!"
Det er selvsagt jobben til sportsjournalister å kommentere prestasjoner til fotballspillere, men lister som "floppelaget" er rein utdriting.
På dette laget havnet bl.a. en 19 år gammel back fra bunnlaget Sarpsborg. Ukjent for de fleste, men representant for et lag som de aller fleste spådde en snarlig retur til vikarbyråligaen. "Det ble en tøff debut i eliteserien for den 19 år gamle backen. Sarpsborgs forsvar har lekket som en sil hele sesongen, og slapp til slutt inn 65 mål på 30 kamper. Bommer for ofte og tar noen forhastede valg", heter det om Hugues Wembangomo som nærmest blir ansvarlig for "elendigheten" hos sarpingene.
Han har i hvert fall gjort noe rett, i og med at han som 19-åring er såpass talentfull at han har fått spilletid i eliteserien.
Uskyldig kan man kanskje si om dette. Pressefolk selv vil selvsagt aldri innrømme at de går over streken.
En som aldri ser ut til å få ristet av seg stempelet som udugelig er Jørn Jamtfall.
Den tidligere landslagskeeperen og RBK-spilleren har flere landskamper og seriemesterskap, men blir alltid husket for et par uheldige inngripener.
Til dels komiske.
Og det siste lar media aldri Jamtfall glemme.
Med sin erfaring og sine trenerkurs er han et naturlig valg som keepertrener i gamleklubben sin. Han har også vært tilknyttet landslaget i samme rolle.
Når da Rosenborgs levende vegg anno 2010 gjør noen tabber i 2011 er det plutselig keepertrener Jørn Jamtfalls feil, hvis man skal tro TV 2. Men det underbygges ikke ved å se på treningsmetoder eller ved å gå vitenskapelig til verks. Neida, det holder å vise Jamtfalls tabber fra 90-tallet, så forstår man hvorfor Daniel Ørlund ikke har hatt sin beste høst.
Kanskje skulle man hatt noe tilsvarende for sportsjournalister?
NRK har hatt en dårlig sesong. Dårligst av alle har vært den nye unge sportsjournalisten som har stotret og stammet i beste sendetid.
Vi husker hvordan sportslederen i TV2 gjorde mange feil da han selv var journalist. Han er ikke skikket til å lede en så sentral bedrift.
Høsten 2007 og 2008 kom det fryktelig mange skrivefeil fra Aftenpostens mann på Ullevål. Hvordan kan avisa bruke vedkommende år etter år.
Sportsjournalister er ofte tidligere idrettsutøvere som kanskje ikke nådde helt til topps i sin idrett, men som nå bruker tid på å bedømme andre.
Selv er jeg tidligere sportsjournalist som kanskje ikke nådde helt til topps i det yrket, men jeg bruker tid på å bedømme andre...
Det ligger kanskje noe der.
fredag 12. august 2011
Tabelltips for Premier League 2011-2012
Det er Premier Leaguestart til helga og dermed på tide å komme med mer eller mindre kvalifiserte tips for sesongen. Avisene boltrer seg og la oss innrømme det: Det er godt lesestoff. De fire store er blitt til de seks store og det er vanskeligere enn noen gang å tippe hvem som står som vinner i mai. Like fullt er det bare å prøve. Det morsomme er jo å presentere dette på en måte som får det til å virke vitenskapelig. Og for en blogger som vil virke både politisk oppegående og engasjert på viktige saker i samfunnet er det bare å krype til korset og innse at et innlegg om fotball gir veldig mange flere treff enn innlegg om alskens politiske og organisatoriske finurligheter.
Så her starter vi:
1) Manchester City: Dessverre vil mange si. Også jeg, men penger betyr mye på dette nivået. Manager Mancini har prestert før, men har selvsagt en utfordring i å skape et lag av alle stjernene som er kjøpt inn og som kommer til å bli kjøpt inn i løpet av sesongen. Stammen fra i fjor er bedre samspilt og vil vite hva som skal til.
2) Chelsea: Ny manager som tydeligvis har talent. Laget er etter hvert svært rutinert med sentrallinja med Cech – Terry – Lampard – Drogba. Rutinert kan i dette tilfellet være en eufemisme for ”gammel”, men til tross for at den nevnte gjengen drar på åra holder de fortsatt mål. I tillegg er min gamle favoritt Fernando Torres revansjesugen og vil vise hvorfor Chelsea betalte 50 millioner pund for ham i januar.
3) Liverpool: De røde er mitt favorittlag og har dessverre gitt meg mange nedturer de siste åra. I 20 år har Liverpoolfans vært optimistiske i august, men laget har bare tidvis vært i nærheten av sitt 19. ligagull. I år er optimismen større enn på lenge og med King Kenny som manager er det forhåpentligvis realistisk å håpe på topp fire igjen. Med kjøp av Carroll, Suarez, Downing og Adam er det fristende å tenke tilbake til 1987/88 da Dalglish hentet inn Aldridge, Beardsley, Barnes og Houghton. Samme type spillere som den gang kan gi medaljekamp på Anfield og muligens henger Liverpool med helt til mai.
4) Manchester United: Når United-tilhengerne har flirt ferdig av dette tipset, vil jeg minne om at både Scholes og Van der Sar er borte. Det mange ikke ser ut til bry seg om er at også John O’Shea, Wes Brown og Owen Hargreaves er borte. Trauste klubbspillere, men viktige i maskineriet United. Selvsagt er Young, de Gea og Phil Jones klassespillere, men forhåpentligvis får de røde trøbbel med å gjenskape fjorårets prestasjoner. De er selvsagt favoritter til gull i år igjen, men dersom de svikter så husk at du leste tipset her først.
5) Arsenal: Fotballromantikeren i meg håper at Arsenal gjør det bra. De spiller den ”fineste” fotballen, men blir for ustabile. Arsene Wenger har skapt kulturen som gjør at Arsenal ikke er ”boring” lenger, men det ser dessverre ut for at han er nødt til å bruke mer penger også. Fabregas forsvinner trolig til Barcelona og ingen fullgod erstatning er nevnt foreløpig.
6) Tottenham: Spurs har omsider stabilisert seg som et topplag etter mange nedturer. Harry Rednapp har hatt en heldig hånd med laget og har solide spillere som Modric, Bale og van der Vaert. Ser ikke for meg at Tottenham går helt til topps, men kan blande seg inn i kampen om CL-plass.
7) Everton: Everton har et solid lag, men uten de store profilene. Har hatt en merkelig tendens til å prestere veldig godt en sesong for deretter å falle sammen året etterpå. Er for god for bunnstriden, og trolig blant de beste i mellomskiktet.
8) Sunderland: Manager Steve Bruce får til en del i klubbene han har ledet. Nå er Sunderland-laget som klarte tiende plass i fjor forsterket med blant andre John O’Shea. Det kan bety et par plasser opp for The Black Cats.
9) Fulham: Vi kan jo håpe at Hangeland og Riise bidrar til at Fulham nok en gang henger med i midtskiktet. Niende plass er trolig maks av det de kan håpe på.
10) Stoke: Et ”møkkalag” som trolig er fryktelig å spille mot. Knallharde taklinger, ærlig jobbing og lange baller har gjort at Stoke biter seg fast i Premier League. Har forsterket med Upson og Woodgate i midtforsvaret.
11) Newcastle: Klarte seg greit i fjor, selv etter at Carroll forsvant. Mangler en del på sentral midtbane etter at Nolan og Barton (trolig) forsvant. Kan likevel heve seg til trygg plass midt på tabellen. I det lange løp er selvsagt ikke dette godt nok for det entusiastiske Newcastle-publikummet.
12) West Bromwich Albion: Til tross for at han har vært manager både i Liverpool og Viking er jeg ikke spesielt begeistret for Roy Hodgson. Han er likevel kjent for å få mye ut av lite i klubber som Fulham. I Liverpool fikk han lite ut av mye, men blomstret i West Bromwich i vår. Nå kan han på ny vise seg som en smart taktiker om han styrer WBA unna den verste bunnstriden.
13) Aston Villa: Villa har mistet både Downing og Young og er ikke til å kjenne igjen fra perioden under Martin O’Neill. Må nok innfinne seg med at tida da klubben kjempet om 5.-6. plass er forbi.
14) Wolves: Gammel storklubb som har kjempet i bunnen de siste to sesongene. Det vil bli tungt også i år, men et par nyinnkjøp kan bidra til at Wolves holder seg.
15) QPR: Les Ferdinands gamle klubb er tilbake i eliten og virker å være laget med størst sjanse til å overleve av de nyopprykkede. Har forsterket litt og har midler til å spe på underveis.
16) Bolton: Har fått det tøffere og tøffere de siste åra. Kanskje kan rutinen og kjennskapet til nivået gjøre at Bolton så vidt styrer klar nedrykk.
17) Norwich: Man kan alltids håpe at Erik Fuglestads gamle klubb kan berge plassen, men det ser ikke lovende ut. Har to strake opprykk bak seg, men må belage seg på en tilværelse i kjelleren i år.
18) Blackburn: Dessverre ser det ut for at Morten Gamst Pedersen og Blackburn må ta den tunge veien ned fra Premier League i mai. Klubben har visstnok penger i bakhånd, men har foreløpig ikke forsterket laget som kjempet mot nedrykk i vår. Sparkingen av Big Sam Allardyce var neppe et sjakktrekk.
19) Wigan: Har solgt N’Zogbia og har rett og slett ikke kvalitet nok til å holde seg.
20) Swansea: Det svakeste laget som rykket opp og trolig det svakeste laget i divisjonen.
Så får vi se i mai om tipset holder mål.
Jeg gleder meg i hvert fall til sesongen.
AA
fredag 22. oktober 2010
Den styggeste og feiteste homoen?
En 20 år gammel mann fra Stavanger slapp med betinget fengsel etter at han knakk nesen til personen som kalte ham «den styggeste og feiteste homoen han noen gang hadde sett» kan jeg lese i Rogalands avis i dag.
Javel, tenker jeg.
Så er det altså fortsatt en så stor belastning for noen å bli kalt "homo" at de må dryle til vedkommende som kom med "fornærmelsen".
Det kan jo selvsagt være at han ikke likte å bli kalt "stygg" eller "feit". Vi er jo enige om at dette ikke akkurat er hedersbetegnelser.
Men det får meg til å fundere litt. Er det virkelig så ille å bli kalt den "styggeste og feiteste homoen han noen gang har sett"?
Ja, for det er jo allment kjent at "alle" homoer er over gjenomsnittet opptatt av klær, mote og hår. Altså er vi alle velkledde og velfriserte.
Ikke spiser vi usunn mat heller. I den grad vi spiser i det hele tatt... Det er jo aldri lenge til strandsesongen i homoland.
La meg bare trekke fram et par relevante eksempler: Jan Thomas, en velkledd og striglet homo som stadig dukker opp i media. Der har han jo også ofte med seg lille Christopher, som jo også må sies å være en pen, ung mann.
Det samme med Sturla Berg Johansen, Arve Juritzen og Bjarte Hjelmeland. Pene i tøyet alle mann.
Når da denne "fornærmede" med all sin kløkt og visdom lirer av seg "Du er den styggeste og feiteste homoen jeg har sett", så er vel ikke dette spesielt krenkende. Såpass burde jo til og med 20-åringen med nevene vite.
Jeg mener, når han er såpass ung har han neppe sett så mange homoer heller. Ting tyder vel på at han ikke akkurat er stamgjest på HoT Open mind. De han har sett er trolig Jan Thomas og de nevnte velkledde herrer.
En karakteristikk som "den styggeste og feiteste homoen" plasserer ham da trolig litt over midten blant de heterofile. Nærmest en hedersbetegnelse.
Jeg kan selvsagt ta feil, for da saken ble behandlet kom retten fram til at det å bli kalt for "homo" er så provoserende at 20-åringen fikk mildere straff...
AA
Javel, tenker jeg.
Så er det altså fortsatt en så stor belastning for noen å bli kalt "homo" at de må dryle til vedkommende som kom med "fornærmelsen".
Det kan jo selvsagt være at han ikke likte å bli kalt "stygg" eller "feit". Vi er jo enige om at dette ikke akkurat er hedersbetegnelser.
Men det får meg til å fundere litt. Er det virkelig så ille å bli kalt den "styggeste og feiteste homoen han noen gang har sett"?
Ja, for det er jo allment kjent at "alle" homoer er over gjenomsnittet opptatt av klær, mote og hår. Altså er vi alle velkledde og velfriserte.
Ikke spiser vi usunn mat heller. I den grad vi spiser i det hele tatt... Det er jo aldri lenge til strandsesongen i homoland.
La meg bare trekke fram et par relevante eksempler: Jan Thomas, en velkledd og striglet homo som stadig dukker opp i media. Der har han jo også ofte med seg lille Christopher, som jo også må sies å være en pen, ung mann.
Det samme med Sturla Berg Johansen, Arve Juritzen og Bjarte Hjelmeland. Pene i tøyet alle mann.
Når da denne "fornærmede" med all sin kløkt og visdom lirer av seg "Du er den styggeste og feiteste homoen jeg har sett", så er vel ikke dette spesielt krenkende. Såpass burde jo til og med 20-åringen med nevene vite.
Jeg mener, når han er såpass ung har han neppe sett så mange homoer heller. Ting tyder vel på at han ikke akkurat er stamgjest på HoT Open mind. De han har sett er trolig Jan Thomas og de nevnte velkledde herrer.
En karakteristikk som "den styggeste og feiteste homoen" plasserer ham da trolig litt over midten blant de heterofile. Nærmest en hedersbetegnelse.
Jeg kan selvsagt ta feil, for da saken ble behandlet kom retten fram til at det å bli kalt for "homo" er så provoserende at 20-åringen fikk mildere straff...
AA
torsdag 27. mai 2010
Helt homo i hele Norge
Den organiserte homobevegelsen i Norge feirer 60-årsjubileum i år, og som ved alle jubileer er det tid for en oppsummering av det som er gjort, men også for en strategi for de neste åra. Homokampen har vært en kamp om rettigheter, men kampen er langt fra vunnet. Selv om lovverket nå er på plass, må holdningene i en del miljøer følge etter. I dette arbeidet har homoorganisasjonen en selvfølgelig plass.
Likevel har LLH en utfordring i å engasjere slik at organisasjonen oppleves som viktig. Organisasjonen opplevde en formidabel medlemsvekst under arbeidet med felles ekteskapslov, men har mistet 15 prosent av medlemmene etter at ekteskapsloven ble vedtatt. Dette kan snus dersom organisasjonen har fokus på det som opptar homofile og lesbiske i Norge. Slik jeg ser det, må LLH tilbake til grunnfjellet og ta tilbake et mye klarere homofokus.
Den første foreningen for homofile ble stiftet i mai 1950. Arbeidet som er gjort siden den gang har vært formidabelt og det er viktig å huske det arbeidet som pionerene gjorde. Historien er lang og milepælene er mange, Det er nok å nevne hovedpunkter som opphevingen av paragraf 213 i straffeloven i 1972, partnerskapsloven i 1993 og ekteskapsloven i 2008.
Den politiske kampen lar seg måle i slike konkrete høydepunkter, men minst like viktig har den stadige kampen i folks hverdag vært. Den som består i å være åpen homo i nærmiljøet, den som består i å skape møteplasser for likesinnede rundt omkring i landet.
Når vi nå feirer jubileum, er det viktig å også hedre enkeltpersoner som har stått på for at vi i det hele tatt kan være åpne homofile – ikke bare i hovedstaden, men også ute i distriktene. Trondheim var blant de første som startet med organisert homokamp. Bergen feiret nylig sitt 40-årsjubileum for sin lokale homokamp. I Stavanger ble homsene og lesbene organisert i DNF i 1972, blant annet med hjelp fra Bergen. Slik har det vært mange steder i landet og det er utrolig viktig å huske det som har foregått i distriktene.
For det er nettopp her utfordringene ligger for LLH i tida som kommer. Det er lett å lene seg tilbake og tenke at med ekteskapsloven har vi kommet så langt vi kan i Norge. Homokampen er vunnet virker det som noen tror. Og slik er det kanskje for mange av oss. Det fins utrolig mange ressurssterke homofile og lesbiske som har det veldig bra. Når veldig mange har det ”godt nok” er det vanskeligere å få folk til å engasjere seg for de ”få” som sliter. Da er det enklere å skyve ubehagelige episoder til side.
Men vi vet at ”homo” er det mest brukte skjellsordet blant ungdom i dag. Senter for Atferdsforskning ved Universitet i Stavanger presenterte i fjor en undersøkelse som viser at 50 prosent av homofile tiendeklassinger har opplevd grov mobbing minst 2-3 ganger i måneden.
Det lokale arbeidet må styrkes og LLH må ha fokus på folks hverdag, enten det gjelder den homofile eller lesbiske ungdommen som opplever mobbing i skolen, en av de 40 prosent homofile eller lesbiske som ikke tør være åpen om sin legning på arbeidsplassen, en av de mange homofile eller lesbiske pensjonistene som heller går tilbake i skapet enn å være åpen på gamlehjemmet, eller transpersonen som møter sine utfordringer.
Det handler om å løfte blikket fra rettighetskamp til å gjøre forutsetningene for folk flest i distriktene bra.
LLH har en lang og god tradisjon med informasjonsarbeid på skoler. Trygge og sikre homser og lesber besøker skoleklasser og forteller om sin personlige ”ut-av-skapet-erfaring”. Elevene er nysgjerrige og tar imot kunnskapen. Tilbakemeldingene fra lærerne er at holdninger endres merkbart.
Samtidig er det viktig at voksne homofile og lesbiske som jobber i barnehager og skoler tør å være åpne om sin legning. De er utrolig viktige forbilder, både for barn og foreldre.
Antidiskrimineringsarbeid i kommunene må støttes. LLH er en viktig støttespiller i arbeidet med handlingsplaner mot diskriminering av homofile og lesbiske i kommunene i hele landet. Bykommuner har allerede begynt, men landkommunene henger fortsatt etter.
Det er fortsatt sterke motkrefter som ikke vil anerkjenne våre selvsagte krav til like rettigheter. Religiøse grupper, enten de er kristne eller muslimske, vil fortsette å ekskludere oss på grunn av legning. Da er det viktig med sterke lokale lag av LLH som kan ta opp hansken og bruke gode og saklige argumenter mot dem som vil forskjellsbehandle. I denne sammenhengen er det også nødvendig å arbeide for de mange homofile innvandrerne som ikke tør å komme ut på grunn av kulturelle normer eller religion.
Lokale pridearrangementer må støttes og møteplasser må etableres. Skeive dager i Oslo er en happening som trekker til seg LHBT-personer fra hele landet. Det samme er Stavanger på skeivå og Homouka i Trondheim i ferd med å bli. Samtidig er det viktig å etablere og opprettholde lavterskeltilbud i hverdagen.
Det er på tide å hente fram et gammelt LLH-slagord og kjempe for at du skal få være ”homo der du bor”.
AA
Likevel har LLH en utfordring i å engasjere slik at organisasjonen oppleves som viktig. Organisasjonen opplevde en formidabel medlemsvekst under arbeidet med felles ekteskapslov, men har mistet 15 prosent av medlemmene etter at ekteskapsloven ble vedtatt. Dette kan snus dersom organisasjonen har fokus på det som opptar homofile og lesbiske i Norge. Slik jeg ser det, må LLH tilbake til grunnfjellet og ta tilbake et mye klarere homofokus.
Den første foreningen for homofile ble stiftet i mai 1950. Arbeidet som er gjort siden den gang har vært formidabelt og det er viktig å huske det arbeidet som pionerene gjorde. Historien er lang og milepælene er mange, Det er nok å nevne hovedpunkter som opphevingen av paragraf 213 i straffeloven i 1972, partnerskapsloven i 1993 og ekteskapsloven i 2008.
Den politiske kampen lar seg måle i slike konkrete høydepunkter, men minst like viktig har den stadige kampen i folks hverdag vært. Den som består i å være åpen homo i nærmiljøet, den som består i å skape møteplasser for likesinnede rundt omkring i landet.
Når vi nå feirer jubileum, er det viktig å også hedre enkeltpersoner som har stått på for at vi i det hele tatt kan være åpne homofile – ikke bare i hovedstaden, men også ute i distriktene. Trondheim var blant de første som startet med organisert homokamp. Bergen feiret nylig sitt 40-årsjubileum for sin lokale homokamp. I Stavanger ble homsene og lesbene organisert i DNF i 1972, blant annet med hjelp fra Bergen. Slik har det vært mange steder i landet og det er utrolig viktig å huske det som har foregått i distriktene.
For det er nettopp her utfordringene ligger for LLH i tida som kommer. Det er lett å lene seg tilbake og tenke at med ekteskapsloven har vi kommet så langt vi kan i Norge. Homokampen er vunnet virker det som noen tror. Og slik er det kanskje for mange av oss. Det fins utrolig mange ressurssterke homofile og lesbiske som har det veldig bra. Når veldig mange har det ”godt nok” er det vanskeligere å få folk til å engasjere seg for de ”få” som sliter. Da er det enklere å skyve ubehagelige episoder til side.
Men vi vet at ”homo” er det mest brukte skjellsordet blant ungdom i dag. Senter for Atferdsforskning ved Universitet i Stavanger presenterte i fjor en undersøkelse som viser at 50 prosent av homofile tiendeklassinger har opplevd grov mobbing minst 2-3 ganger i måneden.
Det lokale arbeidet må styrkes og LLH må ha fokus på folks hverdag, enten det gjelder den homofile eller lesbiske ungdommen som opplever mobbing i skolen, en av de 40 prosent homofile eller lesbiske som ikke tør være åpen om sin legning på arbeidsplassen, en av de mange homofile eller lesbiske pensjonistene som heller går tilbake i skapet enn å være åpen på gamlehjemmet, eller transpersonen som møter sine utfordringer.
Det handler om å løfte blikket fra rettighetskamp til å gjøre forutsetningene for folk flest i distriktene bra.
LLH har en lang og god tradisjon med informasjonsarbeid på skoler. Trygge og sikre homser og lesber besøker skoleklasser og forteller om sin personlige ”ut-av-skapet-erfaring”. Elevene er nysgjerrige og tar imot kunnskapen. Tilbakemeldingene fra lærerne er at holdninger endres merkbart.
Samtidig er det viktig at voksne homofile og lesbiske som jobber i barnehager og skoler tør å være åpne om sin legning. De er utrolig viktige forbilder, både for barn og foreldre.
Antidiskrimineringsarbeid i kommunene må støttes. LLH er en viktig støttespiller i arbeidet med handlingsplaner mot diskriminering av homofile og lesbiske i kommunene i hele landet. Bykommuner har allerede begynt, men landkommunene henger fortsatt etter.
Det er fortsatt sterke motkrefter som ikke vil anerkjenne våre selvsagte krav til like rettigheter. Religiøse grupper, enten de er kristne eller muslimske, vil fortsette å ekskludere oss på grunn av legning. Da er det viktig med sterke lokale lag av LLH som kan ta opp hansken og bruke gode og saklige argumenter mot dem som vil forskjellsbehandle. I denne sammenhengen er det også nødvendig å arbeide for de mange homofile innvandrerne som ikke tør å komme ut på grunn av kulturelle normer eller religion.
Lokale pridearrangementer må støttes og møteplasser må etableres. Skeive dager i Oslo er en happening som trekker til seg LHBT-personer fra hele landet. Det samme er Stavanger på skeivå og Homouka i Trondheim i ferd med å bli. Samtidig er det viktig å etablere og opprettholde lavterskeltilbud i hverdagen.
Det er på tide å hente fram et gammelt LLH-slagord og kjempe for at du skal få være ”homo der du bor”.
AA
søndag 2. mai 2010
Til minne om Justin Fashanu
I dag, 2. mai 2010, er det 12 år siden den tidligere fotballspilleren Justin Fashanu tok selvmord i en garasje i London. Fashanu er fortsatt den eneste fotballspilleren på elitenivå i England (eller for så vidt verden) som har stått fram som homofil.
Fashanus var svært talentfull og ble den første svarte spilleren som ble kjøpt for over en million pund da han gikk fra Norwich til Nottingham Forest i 1981. Han hadde da allerede spilt B-landskamper for England.
Forventningene til den 20 år gamle spissen var enorme, både om å score mål, men også for å være en forkjemper for svarte. Den nye kjendis-statusen var selvsagt smigrende, men også en byrde. Han var i skapet på denne tida, men som så mange andre svarte fotballspillere ble han utsatt for rasistiske tilrop og det ble kastet bananer på banen.
Enda vanskeligere ble det å kombinere et privatliv med det å stadig være i medias søkelys. Ryktene om besøk på homoklubber nådde den legendariske Nottingham Forest-manageren Brian Clouch som dermed omtalte stjernespilleren sin slik: "En jævla homse" (Min oversettelse, egentlig "A bloody poof"). Manageren gikk ikke av veien for å ydmyke Fashanu i garderoben ved å snakke nedsettende om homofile. I en slik atmosfære er det ikke rart prestasjonene ble dårligere. Husk også at Fashanu bare var i begynnelsen av 20-åra, og presset fra Clough gjorde det vanskelig for unggutten å forsone seg med legningen sin. Han oppsøkte kristne miljøer, men ble bare mer frustrert av kirken som fordømte homofili.
John Fashanu ble solgt videre til Notts County. Han var gjenstand for mye hets på grunn av sin seksuelle legning fra motstandernes fans og karrieren gikk nedover. En kneskade som ikke ville leges gjorde også at spissen aldri kom tilbake til sitt gamle nivå.
Karrieren var egentlig over da han endelig kom ut av skapet offentlig i 1990. Han var opprørt etter å ha lest om en 17-åring som ble kastet ut hjemmefra av homofobiske foreldre og som senere tok selvmord. "Jeg ville gjøre noe positivt for å stoppe at noe slikt skulle skje igjen, og ville gå foran ved å komme ut i avisene", sa Justin den gang.
Fashanu var modigere enn de ti-tolv andre homofile toppspillerne han kjente fra den tida som ikke kom ut av skapet, men han møtte motstand fra uventet hold. Da han stod fram i The Sun ble han kritisert av det svarte miljøet for å være "en hemsko for det svarte samfunnet ... ødeleggende ... patetisk og utilgivelig".
Verre var det trolig at broren John (som for øvrig hadde en god karriere i Wimbledon) kalte ham en "utstøtt". Selv om broren senere beklaget var det tungt for Justin å tilgi dette sviket.
I 1992 uttalte han på tv at "Folk må få vite sannheten. Det er greit å være åpen om seksualiteten sin".
Justin flyttet etterhvert til USA hvor han ble spillende trener for Miramar Rangers. Han ble etterhvert en respektert trener og han trivdes "over dammen". I mars 1998 ble han imidlertid anklaget for voldtekt av en 17 år gammel gutt på fotballaget, etter at de hadde hatt sex på en fest. Før saken kom i retten begikk Fashanu selvmord. I selvmordsbrevet hevdet han at omgangen mellom de to hadde skjedd helt frivillig og skrev at han hadde allerede blitt dømt skyldig i media.
Ti år etter sin død ble det i England opprettet en kampanje i Justins navn, The Justin Campaign, for å kjempe mot den homofobien som fortsatt finnes i profesjonell fotball.
På deres hjemmeside heter det at: "Justin Fashanu viste fotballverden at det går an å være homofil og på høyeste sportslige nivå. Hans tapperhet har inspirert en generasjon av homofile og bifile menn, som nå tror at vi kan være en del av dette vakre spillet".
La oss aldri glemme Justin Fashanu!
AA
Hentet fra:
http://no.wikipedia.org/wiki/Justin_Fashanu
The Guardian, 5. mai 1998
http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/87288.stm
http://www.thejustincampaign.com/
Abonner på:
Innlegg (Atom)
