Om festtaler og slikt...

Politiker blir jeg neppe. Til det er jeg for utålmodig og for lite glad i kompromisser.

Men påskens "snakkis" på homofronten som Rogalands Avis så utmerket har trukket fram i lyset, viser med all tydelighet hvor vanskelig det kan være å vedta politikk. Det er nemlig ikke bare bare å vedta, la oss for eksempel si handlingsplan mot diskriminering av homofile og lesbiske. La meg slå fast med en gang at jeg er kjempegodt fornøyd med at Stavanger fikk sin "homoplan" vedtatt i 2006. Kommunen fikk da også sin velfortjente Homofrydpris av LLH Rogaland for initiativet. En arbeidsgruppe som har hatt i oppgave å sette homoplanen ut i livet i kommunen har hatt sine faste møter og har gjort en formidabel jobb.

Vi har skrytt av kommunen, og kommunen har kunnet slå seg på brystet med sin homotoleranse. Men så kommer det store men'et. Det holder ikke å vedta politikken hvis den ikke følges opp i praksis ute i kommunen.

Handlingsplanen mot diskriminering av homofile og lesbiske retter seg i hovedsak mot ungdom mellom 13 og 25. Det er dermed naturlig at lærere og ansatte i skolen får skolering i forhold til utfordringer knyttet til dette. Spesielt siden Senter for atferdsforskning ved Stavangers eget universitet har forsket og funnet ut at homofile og lesbiske 10. klassinger er overrepresentert i mobbestatistikker. Helsesøstre har fulgt opp dette, men lærere og rektorer glimrer med sitt fravær når enten Arbeidsgruppa for handlingsplanen eller homo-organisasjonene selv arrangerer skoleringsseminarer. Det kunne vært interessant å høre hva rektorene svarer om man spør dem hva de gjør konkret for å få ned de dystre mobbetallene.

Selvsagt kommer man til samme konklusjon som Rogalands avis gjør i sin leder onsdag 31. mars: "Det ligger i rektorenes oppgaver å tolke og forstå signaler fra politikerne - og tiltaksplanen fra 2006 er også en politisk føring som skal følges."

Men som lærer selv vet jeg så altfor godt hva som er hverdagen i norsk skole for tida: Lite penger til både det ene og det andre. Man har ikke penger til å dra på kurs, man får ikke penger til å dekke vikarutgifter og man får som lærer flere og flere oppgaver uten at man får kompensert for dette i form av lønn. Idealistiske lærere vil gjerne dra på kurs for å stå bedre rustet til å gjøre jobben sin.

Dermed kan ballen spilles tilbake til politikernes banehalvdel som må legge om angrepsspillet sitt. I den taktikken ligger det mer bevillinger til skolen, både i form av flere lærere og mer penger til skolering og informasjonsmateriale.
Det er en investering i kunnskap og en investering i gode holdninger.

Hmm, kanskje jeg skulle vært politiker likevel...

AA