Ingenting ville gledet mer enn at
undersøkelsen er representativ for virkeligheten, men den har klare svakheter.
La oss først se på statistikken. Britisk forskning mener at 3-5 prosent av
befolkningen er homofile, nøkternt anslått. Hvis vi går ut fra NFFs egne tall
som sier at rundt 260.000 fotballspillere i Norge er menn, så vil et forsiktig
anslag vise at ca. 7500 av disse er homofile. Dette er dersom man antar at
fotballmiljøet er direkte sammenlignbart med resten av samfunnet. Når NFF
baserer sine funn på svar fra 12 (!) mannlige, homofile fotballspillere så er
dette en forsvinnende liten andel. 12 svar viser jo også at langt fra alle
fylkene er representert. Hvis 7 av disse 12 har positive erfaringer, så har
altså per definisjon et flertall i undersøkelsen blitt tillagt definisjonsmakt
til å si at homofobi i herrefotballen er en myte.
Så enkelt er det dessverre ikke.
For 11 år siden stod talentet
Thomas Berling frem som homofil mens han spilte for Lyn, men la opp uka etter
fordi han opplevde at klubben ikke mottok offentliggjøringen positivt. Han er
fortsatt den eneste som har vært i nærheten av å kunne kalles toppspiller som
har stått fram som homo i Norge.
I Sverige spiller Glenn Hyséns
homofile sønn Anton Hysén for Utsiktens BK i bunnen av Superettan (tilsvarer
Adecco-ligaen i Norge).
Internasjonalt er Justin Fashanu
den eneste riktige stjernen som har kommet ut av skapet. Han opplevde hets fra
både trener, medspillere og publikum, men dette var på 1980-tallet. Fashanu tok
selvmord i 1998.
Å stå fram som homofil er ingen
enkel beslutning. Det vet alle vi som har fryktet å bli utstøtt fra både
venneflokk og familie. For en fotballspiller med ambisjoner så kommer også den
ofte irrasjonelle frykten for å bli kastet ut av laget, eller for å ødelegge en
eventuell proffmulighet. Det er unektelig tøffere miljø på Stamford Bridge enn
på Fosshaugane.
Dessuten er man kanskje redd for
det trykket man tror vil komme fra sensasjonshungrige medier.
Likevel tror jeg nok den generelle
holdningsendringen i samfunnet overfor lesbiske og homofile også gjelder i
fotballen. Det reageres negativt blant publikum på stadion dersom en løgnas
roper ”dommeren er homo”.
Holdningene er i ferd med å endres,
men min påstand er at det er enkeltklubbene selv som har gått i bresjen for
dette, ikke NFF. Lokalt i Rogaland har vi opplevd at både Viking i eliteserien
og lag nedover i divisjonssystemet har sluttet helhjertet opp om
holdningskampanjer. Erik Thorstvedt uttalte under Stavanger på skeivå (SPS) i
2006 at det burde være mulig for en fotballtopp å komme ut av skapet, mens Egil
Østenstad tok til orde for at homohets burde gi rødt kort under SPS i 2007.
Lite har vært initiert av NFF som en oppfølging til dette.
Riktignok har øverste hold i
fotball-Norge kommet på banen de senere årene blant annet ved å implementere i
styrende dokumenter, tiltak for å bekjempe homofobi.
Da Vålerengas Marcus Pedersen i
sommer kalte Stabæks supportere homser for åpent kamera feilet NFF kapitalt da
de hadde sjansen. Pedersen fikk smekk på fingrene, men man våget ikke ta tak i
homohetsen som alle andre så og hørte.
Vi tror ikke på en tidsavgrenset
kampanje, uttaler forbundet. En kampanje må da være bedre enn ingenting, er
mitt oppfølgingsspørsmål.
NFF må vise i handling at man mener
alvor med fagre ord. Man kan ikke bruke en tvilsom spørreundersøkelse som
sovepute.
(Leserinnlegg som stod på trykk i Stavanger Aftenblad lørdag 22. september 2012 og på Gaysir.no)