En 20 år gammel mann fra Stavanger slapp med betinget fengsel etter at han knakk nesen til personen som kalte ham «den styggeste og feiteste homoen han noen gang hadde sett» kan jeg lese i Rogalands avis i dag.
Javel, tenker jeg.
Så er det altså fortsatt en så stor belastning for noen å bli kalt "homo" at de må dryle til vedkommende som kom med "fornærmelsen".
Det kan jo selvsagt være at han ikke likte å bli kalt "stygg" eller "feit". Vi er jo enige om at dette ikke akkurat er hedersbetegnelser.
Men det får meg til å fundere litt. Er det virkelig så ille å bli kalt den "styggeste og feiteste homoen han noen gang har sett"?
Ja, for det er jo allment kjent at "alle" homoer er over gjenomsnittet opptatt av klær, mote og hår. Altså er vi alle velkledde og velfriserte.
Ikke spiser vi usunn mat heller. I den grad vi spiser i det hele tatt... Det er jo aldri lenge til strandsesongen i homoland.
La meg bare trekke fram et par relevante eksempler: Jan Thomas, en velkledd og striglet homo som stadig dukker opp i media. Der har han jo også ofte med seg lille Christopher, som jo også må sies å være en pen, ung mann.
Det samme med Sturla Berg Johansen, Arve Juritzen og Bjarte Hjelmeland. Pene i tøyet alle mann.
Når da denne "fornærmede" med all sin kløkt og visdom lirer av seg "Du er den styggeste og feiteste homoen jeg har sett", så er vel ikke dette spesielt krenkende. Såpass burde jo til og med 20-åringen med nevene vite.
Jeg mener, når han er såpass ung har han neppe sett så mange homoer heller. Ting tyder vel på at han ikke akkurat er stamgjest på HoT Open mind. De han har sett er trolig Jan Thomas og de nevnte velkledde herrer.
En karakteristikk som "den styggeste og feiteste homoen" plasserer ham da trolig litt over midten blant de heterofile. Nærmest en hedersbetegnelse.
Jeg kan selvsagt ta feil, for da saken ble behandlet kom retten fram til at det å bli kalt for "homo" er så provoserende at 20-åringen fikk mildere straff...
AA
fredag 22. oktober 2010
torsdag 27. mai 2010
Helt homo i hele Norge
Den organiserte homobevegelsen i Norge feirer 60-årsjubileum i år, og som ved alle jubileer er det tid for en oppsummering av det som er gjort, men også for en strategi for de neste åra. Homokampen har vært en kamp om rettigheter, men kampen er langt fra vunnet. Selv om lovverket nå er på plass, må holdningene i en del miljøer følge etter. I dette arbeidet har homoorganisasjonen en selvfølgelig plass.
Likevel har LLH en utfordring i å engasjere slik at organisasjonen oppleves som viktig. Organisasjonen opplevde en formidabel medlemsvekst under arbeidet med felles ekteskapslov, men har mistet 15 prosent av medlemmene etter at ekteskapsloven ble vedtatt. Dette kan snus dersom organisasjonen har fokus på det som opptar homofile og lesbiske i Norge. Slik jeg ser det, må LLH tilbake til grunnfjellet og ta tilbake et mye klarere homofokus.
Den første foreningen for homofile ble stiftet i mai 1950. Arbeidet som er gjort siden den gang har vært formidabelt og det er viktig å huske det arbeidet som pionerene gjorde. Historien er lang og milepælene er mange, Det er nok å nevne hovedpunkter som opphevingen av paragraf 213 i straffeloven i 1972, partnerskapsloven i 1993 og ekteskapsloven i 2008.
Den politiske kampen lar seg måle i slike konkrete høydepunkter, men minst like viktig har den stadige kampen i folks hverdag vært. Den som består i å være åpen homo i nærmiljøet, den som består i å skape møteplasser for likesinnede rundt omkring i landet.
Når vi nå feirer jubileum, er det viktig å også hedre enkeltpersoner som har stått på for at vi i det hele tatt kan være åpne homofile – ikke bare i hovedstaden, men også ute i distriktene. Trondheim var blant de første som startet med organisert homokamp. Bergen feiret nylig sitt 40-årsjubileum for sin lokale homokamp. I Stavanger ble homsene og lesbene organisert i DNF i 1972, blant annet med hjelp fra Bergen. Slik har det vært mange steder i landet og det er utrolig viktig å huske det som har foregått i distriktene.
For det er nettopp her utfordringene ligger for LLH i tida som kommer. Det er lett å lene seg tilbake og tenke at med ekteskapsloven har vi kommet så langt vi kan i Norge. Homokampen er vunnet virker det som noen tror. Og slik er det kanskje for mange av oss. Det fins utrolig mange ressurssterke homofile og lesbiske som har det veldig bra. Når veldig mange har det ”godt nok” er det vanskeligere å få folk til å engasjere seg for de ”få” som sliter. Da er det enklere å skyve ubehagelige episoder til side.
Men vi vet at ”homo” er det mest brukte skjellsordet blant ungdom i dag. Senter for Atferdsforskning ved Universitet i Stavanger presenterte i fjor en undersøkelse som viser at 50 prosent av homofile tiendeklassinger har opplevd grov mobbing minst 2-3 ganger i måneden.
Det lokale arbeidet må styrkes og LLH må ha fokus på folks hverdag, enten det gjelder den homofile eller lesbiske ungdommen som opplever mobbing i skolen, en av de 40 prosent homofile eller lesbiske som ikke tør være åpen om sin legning på arbeidsplassen, en av de mange homofile eller lesbiske pensjonistene som heller går tilbake i skapet enn å være åpen på gamlehjemmet, eller transpersonen som møter sine utfordringer.
Det handler om å løfte blikket fra rettighetskamp til å gjøre forutsetningene for folk flest i distriktene bra.
LLH har en lang og god tradisjon med informasjonsarbeid på skoler. Trygge og sikre homser og lesber besøker skoleklasser og forteller om sin personlige ”ut-av-skapet-erfaring”. Elevene er nysgjerrige og tar imot kunnskapen. Tilbakemeldingene fra lærerne er at holdninger endres merkbart.
Samtidig er det viktig at voksne homofile og lesbiske som jobber i barnehager og skoler tør å være åpne om sin legning. De er utrolig viktige forbilder, både for barn og foreldre.
Antidiskrimineringsarbeid i kommunene må støttes. LLH er en viktig støttespiller i arbeidet med handlingsplaner mot diskriminering av homofile og lesbiske i kommunene i hele landet. Bykommuner har allerede begynt, men landkommunene henger fortsatt etter.
Det er fortsatt sterke motkrefter som ikke vil anerkjenne våre selvsagte krav til like rettigheter. Religiøse grupper, enten de er kristne eller muslimske, vil fortsette å ekskludere oss på grunn av legning. Da er det viktig med sterke lokale lag av LLH som kan ta opp hansken og bruke gode og saklige argumenter mot dem som vil forskjellsbehandle. I denne sammenhengen er det også nødvendig å arbeide for de mange homofile innvandrerne som ikke tør å komme ut på grunn av kulturelle normer eller religion.
Lokale pridearrangementer må støttes og møteplasser må etableres. Skeive dager i Oslo er en happening som trekker til seg LHBT-personer fra hele landet. Det samme er Stavanger på skeivå og Homouka i Trondheim i ferd med å bli. Samtidig er det viktig å etablere og opprettholde lavterskeltilbud i hverdagen.
Det er på tide å hente fram et gammelt LLH-slagord og kjempe for at du skal få være ”homo der du bor”.
AA
Likevel har LLH en utfordring i å engasjere slik at organisasjonen oppleves som viktig. Organisasjonen opplevde en formidabel medlemsvekst under arbeidet med felles ekteskapslov, men har mistet 15 prosent av medlemmene etter at ekteskapsloven ble vedtatt. Dette kan snus dersom organisasjonen har fokus på det som opptar homofile og lesbiske i Norge. Slik jeg ser det, må LLH tilbake til grunnfjellet og ta tilbake et mye klarere homofokus.
Den første foreningen for homofile ble stiftet i mai 1950. Arbeidet som er gjort siden den gang har vært formidabelt og det er viktig å huske det arbeidet som pionerene gjorde. Historien er lang og milepælene er mange, Det er nok å nevne hovedpunkter som opphevingen av paragraf 213 i straffeloven i 1972, partnerskapsloven i 1993 og ekteskapsloven i 2008.
Den politiske kampen lar seg måle i slike konkrete høydepunkter, men minst like viktig har den stadige kampen i folks hverdag vært. Den som består i å være åpen homo i nærmiljøet, den som består i å skape møteplasser for likesinnede rundt omkring i landet.
Når vi nå feirer jubileum, er det viktig å også hedre enkeltpersoner som har stått på for at vi i det hele tatt kan være åpne homofile – ikke bare i hovedstaden, men også ute i distriktene. Trondheim var blant de første som startet med organisert homokamp. Bergen feiret nylig sitt 40-årsjubileum for sin lokale homokamp. I Stavanger ble homsene og lesbene organisert i DNF i 1972, blant annet med hjelp fra Bergen. Slik har det vært mange steder i landet og det er utrolig viktig å huske det som har foregått i distriktene.
For det er nettopp her utfordringene ligger for LLH i tida som kommer. Det er lett å lene seg tilbake og tenke at med ekteskapsloven har vi kommet så langt vi kan i Norge. Homokampen er vunnet virker det som noen tror. Og slik er det kanskje for mange av oss. Det fins utrolig mange ressurssterke homofile og lesbiske som har det veldig bra. Når veldig mange har det ”godt nok” er det vanskeligere å få folk til å engasjere seg for de ”få” som sliter. Da er det enklere å skyve ubehagelige episoder til side.
Men vi vet at ”homo” er det mest brukte skjellsordet blant ungdom i dag. Senter for Atferdsforskning ved Universitet i Stavanger presenterte i fjor en undersøkelse som viser at 50 prosent av homofile tiendeklassinger har opplevd grov mobbing minst 2-3 ganger i måneden.
Det lokale arbeidet må styrkes og LLH må ha fokus på folks hverdag, enten det gjelder den homofile eller lesbiske ungdommen som opplever mobbing i skolen, en av de 40 prosent homofile eller lesbiske som ikke tør være åpen om sin legning på arbeidsplassen, en av de mange homofile eller lesbiske pensjonistene som heller går tilbake i skapet enn å være åpen på gamlehjemmet, eller transpersonen som møter sine utfordringer.
Det handler om å løfte blikket fra rettighetskamp til å gjøre forutsetningene for folk flest i distriktene bra.
LLH har en lang og god tradisjon med informasjonsarbeid på skoler. Trygge og sikre homser og lesber besøker skoleklasser og forteller om sin personlige ”ut-av-skapet-erfaring”. Elevene er nysgjerrige og tar imot kunnskapen. Tilbakemeldingene fra lærerne er at holdninger endres merkbart.
Samtidig er det viktig at voksne homofile og lesbiske som jobber i barnehager og skoler tør å være åpne om sin legning. De er utrolig viktige forbilder, både for barn og foreldre.
Antidiskrimineringsarbeid i kommunene må støttes. LLH er en viktig støttespiller i arbeidet med handlingsplaner mot diskriminering av homofile og lesbiske i kommunene i hele landet. Bykommuner har allerede begynt, men landkommunene henger fortsatt etter.
Det er fortsatt sterke motkrefter som ikke vil anerkjenne våre selvsagte krav til like rettigheter. Religiøse grupper, enten de er kristne eller muslimske, vil fortsette å ekskludere oss på grunn av legning. Da er det viktig med sterke lokale lag av LLH som kan ta opp hansken og bruke gode og saklige argumenter mot dem som vil forskjellsbehandle. I denne sammenhengen er det også nødvendig å arbeide for de mange homofile innvandrerne som ikke tør å komme ut på grunn av kulturelle normer eller religion.
Lokale pridearrangementer må støttes og møteplasser må etableres. Skeive dager i Oslo er en happening som trekker til seg LHBT-personer fra hele landet. Det samme er Stavanger på skeivå og Homouka i Trondheim i ferd med å bli. Samtidig er det viktig å etablere og opprettholde lavterskeltilbud i hverdagen.
Det er på tide å hente fram et gammelt LLH-slagord og kjempe for at du skal få være ”homo der du bor”.
AA
søndag 2. mai 2010
Til minne om Justin Fashanu
I dag, 2. mai 2010, er det 12 år siden den tidligere fotballspilleren Justin Fashanu tok selvmord i en garasje i London. Fashanu er fortsatt den eneste fotballspilleren på elitenivå i England (eller for så vidt verden) som har stått fram som homofil.
Fashanus var svært talentfull og ble den første svarte spilleren som ble kjøpt for over en million pund da han gikk fra Norwich til Nottingham Forest i 1981. Han hadde da allerede spilt B-landskamper for England.
Forventningene til den 20 år gamle spissen var enorme, både om å score mål, men også for å være en forkjemper for svarte. Den nye kjendis-statusen var selvsagt smigrende, men også en byrde. Han var i skapet på denne tida, men som så mange andre svarte fotballspillere ble han utsatt for rasistiske tilrop og det ble kastet bananer på banen.
Enda vanskeligere ble det å kombinere et privatliv med det å stadig være i medias søkelys. Ryktene om besøk på homoklubber nådde den legendariske Nottingham Forest-manageren Brian Clouch som dermed omtalte stjernespilleren sin slik: "En jævla homse" (Min oversettelse, egentlig "A bloody poof"). Manageren gikk ikke av veien for å ydmyke Fashanu i garderoben ved å snakke nedsettende om homofile. I en slik atmosfære er det ikke rart prestasjonene ble dårligere. Husk også at Fashanu bare var i begynnelsen av 20-åra, og presset fra Clough gjorde det vanskelig for unggutten å forsone seg med legningen sin. Han oppsøkte kristne miljøer, men ble bare mer frustrert av kirken som fordømte homofili.
John Fashanu ble solgt videre til Notts County. Han var gjenstand for mye hets på grunn av sin seksuelle legning fra motstandernes fans og karrieren gikk nedover. En kneskade som ikke ville leges gjorde også at spissen aldri kom tilbake til sitt gamle nivå.
Karrieren var egentlig over da han endelig kom ut av skapet offentlig i 1990. Han var opprørt etter å ha lest om en 17-åring som ble kastet ut hjemmefra av homofobiske foreldre og som senere tok selvmord. "Jeg ville gjøre noe positivt for å stoppe at noe slikt skulle skje igjen, og ville gå foran ved å komme ut i avisene", sa Justin den gang.
Fashanu var modigere enn de ti-tolv andre homofile toppspillerne han kjente fra den tida som ikke kom ut av skapet, men han møtte motstand fra uventet hold. Da han stod fram i The Sun ble han kritisert av det svarte miljøet for å være "en hemsko for det svarte samfunnet ... ødeleggende ... patetisk og utilgivelig".
Verre var det trolig at broren John (som for øvrig hadde en god karriere i Wimbledon) kalte ham en "utstøtt". Selv om broren senere beklaget var det tungt for Justin å tilgi dette sviket.
I 1992 uttalte han på tv at "Folk må få vite sannheten. Det er greit å være åpen om seksualiteten sin".
Justin flyttet etterhvert til USA hvor han ble spillende trener for Miramar Rangers. Han ble etterhvert en respektert trener og han trivdes "over dammen". I mars 1998 ble han imidlertid anklaget for voldtekt av en 17 år gammel gutt på fotballaget, etter at de hadde hatt sex på en fest. Før saken kom i retten begikk Fashanu selvmord. I selvmordsbrevet hevdet han at omgangen mellom de to hadde skjedd helt frivillig og skrev at han hadde allerede blitt dømt skyldig i media.
Ti år etter sin død ble det i England opprettet en kampanje i Justins navn, The Justin Campaign, for å kjempe mot den homofobien som fortsatt finnes i profesjonell fotball.
På deres hjemmeside heter det at: "Justin Fashanu viste fotballverden at det går an å være homofil og på høyeste sportslige nivå. Hans tapperhet har inspirert en generasjon av homofile og bifile menn, som nå tror at vi kan være en del av dette vakre spillet".
La oss aldri glemme Justin Fashanu!
AA
Hentet fra:
http://no.wikipedia.org/wiki/Justin_Fashanu
The Guardian, 5. mai 1998
http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/87288.stm
http://www.thejustincampaign.com/
lørdag 3. april 2010
Om festtaler og slikt...
Politiker blir jeg neppe. Til det er jeg for utålmodig og for lite glad i kompromisser.
Men påskens "snakkis" på homofronten som Rogalands Avis så utmerket har trukket fram i lyset, viser med all tydelighet hvor vanskelig det kan være å vedta politikk. Det er nemlig ikke bare bare å vedta, la oss for eksempel si handlingsplan mot diskriminering av homofile og lesbiske. La meg slå fast med en gang at jeg er kjempegodt fornøyd med at Stavanger fikk sin "homoplan" vedtatt i 2006. Kommunen fikk da også sin velfortjente Homofrydpris av LLH Rogaland for initiativet. En arbeidsgruppe som har hatt i oppgave å sette homoplanen ut i livet i kommunen har hatt sine faste møter og har gjort en formidabel jobb.
Vi har skrytt av kommunen, og kommunen har kunnet slå seg på brystet med sin homotoleranse. Men så kommer det store men'et. Det holder ikke å vedta politikken hvis den ikke følges opp i praksis ute i kommunen.
Handlingsplanen mot diskriminering av homofile og lesbiske retter seg i hovedsak mot ungdom mellom 13 og 25. Det er dermed naturlig at lærere og ansatte i skolen får skolering i forhold til utfordringer knyttet til dette. Spesielt siden Senter for atferdsforskning ved Stavangers eget universitet har forsket og funnet ut at homofile og lesbiske 10. klassinger er overrepresentert i mobbestatistikker. Helsesøstre har fulgt opp dette, men lærere og rektorer glimrer med sitt fravær når enten Arbeidsgruppa for handlingsplanen eller homo-organisasjonene selv arrangerer skoleringsseminarer. Det kunne vært interessant å høre hva rektorene svarer om man spør dem hva de gjør konkret for å få ned de dystre mobbetallene.
Selvsagt kommer man til samme konklusjon som Rogalands avis gjør i sin leder onsdag 31. mars: "Det ligger i rektorenes oppgaver å tolke og forstå signaler fra politikerne - og tiltaksplanen fra 2006 er også en politisk føring som skal følges."
Men som lærer selv vet jeg så altfor godt hva som er hverdagen i norsk skole for tida: Lite penger til både det ene og det andre. Man har ikke penger til å dra på kurs, man får ikke penger til å dekke vikarutgifter og man får som lærer flere og flere oppgaver uten at man får kompensert for dette i form av lønn. Idealistiske lærere vil gjerne dra på kurs for å stå bedre rustet til å gjøre jobben sin.
Dermed kan ballen spilles tilbake til politikernes banehalvdel som må legge om angrepsspillet sitt. I den taktikken ligger det mer bevillinger til skolen, både i form av flere lærere og mer penger til skolering og informasjonsmateriale.
Det er en investering i kunnskap og en investering i gode holdninger.
Hmm, kanskje jeg skulle vært politiker likevel...
AA
Men påskens "snakkis" på homofronten som Rogalands Avis så utmerket har trukket fram i lyset, viser med all tydelighet hvor vanskelig det kan være å vedta politikk. Det er nemlig ikke bare bare å vedta, la oss for eksempel si handlingsplan mot diskriminering av homofile og lesbiske. La meg slå fast med en gang at jeg er kjempegodt fornøyd med at Stavanger fikk sin "homoplan" vedtatt i 2006. Kommunen fikk da også sin velfortjente Homofrydpris av LLH Rogaland for initiativet. En arbeidsgruppe som har hatt i oppgave å sette homoplanen ut i livet i kommunen har hatt sine faste møter og har gjort en formidabel jobb.
Vi har skrytt av kommunen, og kommunen har kunnet slå seg på brystet med sin homotoleranse. Men så kommer det store men'et. Det holder ikke å vedta politikken hvis den ikke følges opp i praksis ute i kommunen.
Handlingsplanen mot diskriminering av homofile og lesbiske retter seg i hovedsak mot ungdom mellom 13 og 25. Det er dermed naturlig at lærere og ansatte i skolen får skolering i forhold til utfordringer knyttet til dette. Spesielt siden Senter for atferdsforskning ved Stavangers eget universitet har forsket og funnet ut at homofile og lesbiske 10. klassinger er overrepresentert i mobbestatistikker. Helsesøstre har fulgt opp dette, men lærere og rektorer glimrer med sitt fravær når enten Arbeidsgruppa for handlingsplanen eller homo-organisasjonene selv arrangerer skoleringsseminarer. Det kunne vært interessant å høre hva rektorene svarer om man spør dem hva de gjør konkret for å få ned de dystre mobbetallene.
Selvsagt kommer man til samme konklusjon som Rogalands avis gjør i sin leder onsdag 31. mars: "Det ligger i rektorenes oppgaver å tolke og forstå signaler fra politikerne - og tiltaksplanen fra 2006 er også en politisk føring som skal følges."
Men som lærer selv vet jeg så altfor godt hva som er hverdagen i norsk skole for tida: Lite penger til både det ene og det andre. Man har ikke penger til å dra på kurs, man får ikke penger til å dekke vikarutgifter og man får som lærer flere og flere oppgaver uten at man får kompensert for dette i form av lønn. Idealistiske lærere vil gjerne dra på kurs for å stå bedre rustet til å gjøre jobben sin.
Dermed kan ballen spilles tilbake til politikernes banehalvdel som må legge om angrepsspillet sitt. I den taktikken ligger det mer bevillinger til skolen, både i form av flere lærere og mer penger til skolering og informasjonsmateriale.
Det er en investering i kunnskap og en investering i gode holdninger.
Hmm, kanskje jeg skulle vært politiker likevel...
AA
lørdag 27. mars 2010
Serieinnspurt i Europa
Jeg drister meg til et lite forhåndstips i forhold til innspurten i et par fotballigaer i Europa.
Og bare så folk er advart; dette innlegget handler kun om fotball...
Det er engelsk fotball som opptar fotballfolk flest i Norge, men i og med at Liverpool er så dårlige for tida, prøver jeg heller å følge med på spansk fotball der Barcelona i høyeste grad er med.
I dagens VG finner man en oversikt over gullkandidatenes gjenstående kamper. I Spania ser det dessverre stygt ut for Barca, slik jeg ser det. Både Real og Barcelona har 71 poeng og ti kamper igjen. Begge lag har vært i en egen klasse i år og skal spille mot hverandre på Santiago Bernabeu 11. april. Denne kampen blir selvsagt avgjørende, i og med at de andre lagene i ligaene sjelden klarer å hamle opp med de to gigantlagene. I og med at de hvite fra hovedstaden har hjemmekamp her, tror jeg på gull til Real i år. Samtidig har de et tilsynelatende enklere kampprogram enn katalanerne som skal møte Sevilla borte i nest siste runde.
I England står det mellom tre lag. Manchester United leder når sju kamper gjenstår, men både Chelsea og Arsenal har heng på de røde. United er den naturlige favoritten for de fleste, men slik jeg ser det kan det fort bli Arsenals år i år. Chelsea har ramlet litt av i det siste, og har trøbbel med skader. Wengers gutter har hatt en opptur i år etter at aldri var i nærheten av noe i fjor. Nå kan det se ut som Fabregas og co har et enklere program enn de to rivalene. Manchester United har tøffe kamper mot Chelsea hjemme og et heltent Manchester City-lag som gjerne vil klå storebror på City of Manchester stadium.
Chelsea har som nevnt United på Old Trafford og forhåpentligvis får de trøbbel mot Liverpool på Anfield lørdag 1. mai, mens Arsenal har overkommelig motstand. Riktignok skal de til White Hart Lane for å møte Tottenham, samt ta imot Manchester City hjemme, men begge deler kan gå veien.
Det blir uansett svært spennende.
I Norge skal Viking til Drammen for å følge opp kanonkampen mot Brann. Det kan bli tøffere enn jeg liker, men jeg krysser fingrene for en knapp seier. Det bør være mulig mot et urutinert Godset-lag.
God påske!
AA
Og bare så folk er advart; dette innlegget handler kun om fotball...
Det er engelsk fotball som opptar fotballfolk flest i Norge, men i og med at Liverpool er så dårlige for tida, prøver jeg heller å følge med på spansk fotball der Barcelona i høyeste grad er med.
I dagens VG finner man en oversikt over gullkandidatenes gjenstående kamper. I Spania ser det dessverre stygt ut for Barca, slik jeg ser det. Både Real og Barcelona har 71 poeng og ti kamper igjen. Begge lag har vært i en egen klasse i år og skal spille mot hverandre på Santiago Bernabeu 11. april. Denne kampen blir selvsagt avgjørende, i og med at de andre lagene i ligaene sjelden klarer å hamle opp med de to gigantlagene. I og med at de hvite fra hovedstaden har hjemmekamp her, tror jeg på gull til Real i år. Samtidig har de et tilsynelatende enklere kampprogram enn katalanerne som skal møte Sevilla borte i nest siste runde.
I England står det mellom tre lag. Manchester United leder når sju kamper gjenstår, men både Chelsea og Arsenal har heng på de røde. United er den naturlige favoritten for de fleste, men slik jeg ser det kan det fort bli Arsenals år i år. Chelsea har ramlet litt av i det siste, og har trøbbel med skader. Wengers gutter har hatt en opptur i år etter at aldri var i nærheten av noe i fjor. Nå kan det se ut som Fabregas og co har et enklere program enn de to rivalene. Manchester United har tøffe kamper mot Chelsea hjemme og et heltent Manchester City-lag som gjerne vil klå storebror på City of Manchester stadium.
Chelsea har som nevnt United på Old Trafford og forhåpentligvis får de trøbbel mot Liverpool på Anfield lørdag 1. mai, mens Arsenal har overkommelig motstand. Riktignok skal de til White Hart Lane for å møte Tottenham, samt ta imot Manchester City hjemme, men begge deler kan gå veien.
Det blir uansett svært spennende.
I Norge skal Viking til Drammen for å følge opp kanonkampen mot Brann. Det kan bli tøffere enn jeg liker, men jeg krysser fingrene for en knapp seier. Det bør være mulig mot et urutinert Godset-lag.
God påske!
AA
søndag 21. mars 2010
Jubel for Viking
Fotballsesongen i Norge er i gang igjen og for mitt lag Viking ble det mye jubel etter 4-0 mot Brann. Selv om det ble tap i serieåpningen mot Vålerenga, så man lovende takter. VIF ble til tider rundspilt før pause, men det er jo scoringer som betyr noe i fotball. Derfor var det viktig med uttelling mot bergenserne i dag. Og jubel for godt spill.
Apropos kyss, klapp og klem for scoringer kom jeg på noen ord den tidligere basketspilleren John Amaechi sa i et foredrag i Oslo i desember.
"- Scoringsfeiringene i fotball trenger bare litt 70-tallsmusikk i bakgrunnen, så ser det ut som homseporno", mener den tidligere basketprofilen som kom ut av skapet etter at karrieren var over.
Nå tror ikke jeg at man skal legge for mye erotikk i akkurat dette, men det er et morsomt poeng Amaechi har for å illustrere det absurde i den homofobien som har preget fotballen.
I løpet av de siste åra har høyt profilerte fotballpersonligheter i Norge, som Åge Hareide og Kjetil Rekdal kommet i fokus på grunn av uheldige kommentarer om homofili. Det samme har Vikinghordene som for et par år siden hetset Rune Jarstein. Nå er både Rune Jarstein og Åge Hareide i Viking, en klubb som de siste åra har støttet opp om arrangementer under Stavanger på skeivå. Jeg tør påstå at klubben må regnes som en foregangsklubb på grunn av dette engasjementet.
Foreløpig har ingen spillere i den øverste ligaen i Norge stått fram som homofil. Det betyr ikke at det ikke finnes homser i tippeligaen, men det vil være urimelig å kreve at disse skal ta homokampen på sine skuldre. Han hadde selvsagt blitt et naturlig forbilde for alle homofile i Norge, men viktigere er det å legge fotballen til rette slik at homofile kan føle seg trygge på at de møter respekt. Rune Bratseth uttalte for noen år siden at dette ikke var noe de tenkte på i Rosenborg, fordi det fantes ingen homofile i trønderklubben. Nå har RBK også kommet lenger siden den gang, men det illustrerer hva som har vært problemet.
Det viktigste, slik jeg ser det, er at de som ikke er homofile i fotballmiljøet viser tydelig at ingen skal trenge å være redde for å være seg selv.
John Amaechi har helt rett når han legger til at dette ikke bare handler om å "være snill med de homofile". Det handler like mye om å prestere sammen som lag. Man tvinger ikke venstrebeinte til å spille med høyrefoten. Man bør heller ikke presse homofile til å "spille" heterofil. Prestasjonene bli bedre om man spiller på sine naturlige forutsetninger.
AA
Apropos kyss, klapp og klem for scoringer kom jeg på noen ord den tidligere basketspilleren John Amaechi sa i et foredrag i Oslo i desember.
"- Scoringsfeiringene i fotball trenger bare litt 70-tallsmusikk i bakgrunnen, så ser det ut som homseporno", mener den tidligere basketprofilen som kom ut av skapet etter at karrieren var over.
Nå tror ikke jeg at man skal legge for mye erotikk i akkurat dette, men det er et morsomt poeng Amaechi har for å illustrere det absurde i den homofobien som har preget fotballen.
I løpet av de siste åra har høyt profilerte fotballpersonligheter i Norge, som Åge Hareide og Kjetil Rekdal kommet i fokus på grunn av uheldige kommentarer om homofili. Det samme har Vikinghordene som for et par år siden hetset Rune Jarstein. Nå er både Rune Jarstein og Åge Hareide i Viking, en klubb som de siste åra har støttet opp om arrangementer under Stavanger på skeivå. Jeg tør påstå at klubben må regnes som en foregangsklubb på grunn av dette engasjementet.
Foreløpig har ingen spillere i den øverste ligaen i Norge stått fram som homofil. Det betyr ikke at det ikke finnes homser i tippeligaen, men det vil være urimelig å kreve at disse skal ta homokampen på sine skuldre. Han hadde selvsagt blitt et naturlig forbilde for alle homofile i Norge, men viktigere er det å legge fotballen til rette slik at homofile kan føle seg trygge på at de møter respekt. Rune Bratseth uttalte for noen år siden at dette ikke var noe de tenkte på i Rosenborg, fordi det fantes ingen homofile i trønderklubben. Nå har RBK også kommet lenger siden den gang, men det illustrerer hva som har vært problemet.
Det viktigste, slik jeg ser det, er at de som ikke er homofile i fotballmiljøet viser tydelig at ingen skal trenge å være redde for å være seg selv.
John Amaechi har helt rett når han legger til at dette ikke bare handler om å "være snill med de homofile". Det handler like mye om å prestere sammen som lag. Man tvinger ikke venstrebeinte til å spille med høyrefoten. Man bør heller ikke presse homofile til å "spille" heterofil. Prestasjonene bli bedre om man spiller på sine naturlige forutsetninger.
AA
lørdag 20. mars 2010
Nå også en blogger
Det er mye man må henge med på. Facebook er allerede gammelt nytt. Twitter prøver jeg også med ujevne mellomrom. Jeg har i hvert fall postet et par "tweets" (?).
Jeg er jo en moderne mann, må vite, så da var det trolig på høy tid at jeg fikk meg egen blogg.
Men en egen blogg krever mer enn jeg var klar over. En ting er å finne noe meningsfylt å skrive, en annen ting er å finne en fiffig tittel på selve bloggen. Jeg fant ikke noe bedre enn Arvesynd, som selvsagt spiller på navnet mitt og noe av essensen i kristendommen. Nå føler jeg meg ikke spesielt syndig, men i noens øyne tilhører jeg de verste synderne. Jeg er nemlig homofil. Siden jeg prøver å holde meg oppdatert med det som sies og skrives i media kommer det nok en del innlegg her om nettopp homofili.
Når jeg i tillegg er lidenskapelig opptatt av fotball, så kommer det nok en del innlegg om det også. Og når jeg sier fotball, så vil det si Viking, Liverpool og Barcelona. Alt annet er gymnastikk i mine øyne...
Det er en spennende vår på mange måter. I LLH forbereder vi landsmøte i Oslo i juni, med alt som følger med det. I Rogaland jobber vi i tett samarbeid med kommunepolitikere og fylkespolitiker om politiske planer for å gjøre livet lettere for homofile og lesbiske. I tillegg reiser vi rundt på skoler i hele fylket for å fortelle om hvordan det er å være homofil. Synliggjøring er viktig.
På fotballfronten har Viking akkurat startet sesongen med ny optimisme, mens Liverpool og Barcelona er i ferd med å avslutte sine sesonger. Liverpool har vært miserable i år, men Barcelona befester stillingen som verdens beste lag. I hvert fall det mest velspillende.
Da er det vel bare å vente på at inspirasjonen skal komme, slik at det blir flere innlegg her på bloggen.
AA
Jeg er jo en moderne mann, må vite, så da var det trolig på høy tid at jeg fikk meg egen blogg.
Men en egen blogg krever mer enn jeg var klar over. En ting er å finne noe meningsfylt å skrive, en annen ting er å finne en fiffig tittel på selve bloggen. Jeg fant ikke noe bedre enn Arvesynd, som selvsagt spiller på navnet mitt og noe av essensen i kristendommen. Nå føler jeg meg ikke spesielt syndig, men i noens øyne tilhører jeg de verste synderne. Jeg er nemlig homofil. Siden jeg prøver å holde meg oppdatert med det som sies og skrives i media kommer det nok en del innlegg her om nettopp homofili.
Når jeg i tillegg er lidenskapelig opptatt av fotball, så kommer det nok en del innlegg om det også. Og når jeg sier fotball, så vil det si Viking, Liverpool og Barcelona. Alt annet er gymnastikk i mine øyne...
Det er en spennende vår på mange måter. I LLH forbereder vi landsmøte i Oslo i juni, med alt som følger med det. I Rogaland jobber vi i tett samarbeid med kommunepolitikere og fylkespolitiker om politiske planer for å gjøre livet lettere for homofile og lesbiske. I tillegg reiser vi rundt på skoler i hele fylket for å fortelle om hvordan det er å være homofil. Synliggjøring er viktig.
På fotballfronten har Viking akkurat startet sesongen med ny optimisme, mens Liverpool og Barcelona er i ferd med å avslutte sine sesonger. Liverpool har vært miserable i år, men Barcelona befester stillingen som verdens beste lag. I hvert fall det mest velspillende.
Da er det vel bare å vente på at inspirasjonen skal komme, slik at det blir flere innlegg her på bloggen.
AA
Abonner på:
Innlegg (Atom)
