Helt homo i hele Norge

Den organiserte homobevegelsen i Norge feirer 60-årsjubileum i år, og som ved alle jubileer er det tid for en oppsummering av det som er gjort, men også for en strategi for de neste åra. Homokampen har vært en kamp om rettigheter, men kampen er langt fra vunnet. Selv om lovverket nå er på plass, må holdningene i en del miljøer følge etter. I dette arbeidet har homoorganisasjonen en selvfølgelig plass.

Likevel har LLH en utfordring i å engasjere slik at organisasjonen oppleves som viktig. Organisasjonen opplevde en formidabel medlemsvekst under arbeidet med felles ekteskapslov, men har mistet 15 prosent av medlemmene etter at ekteskapsloven ble vedtatt. Dette kan snus dersom organisasjonen har fokus på det som opptar homofile og lesbiske i Norge. Slik jeg ser det, må LLH tilbake til grunnfjellet og ta tilbake et mye klarere homofokus.

Den første foreningen for homofile ble stiftet i mai 1950. Arbeidet som er gjort siden den gang har vært formidabelt og det er viktig å huske det arbeidet som pionerene gjorde. Historien er lang og milepælene er mange, Det er nok å nevne hovedpunkter som opphevingen av paragraf 213 i straffeloven i 1972, partnerskapsloven i 1993 og ekteskapsloven i 2008.

Den politiske kampen lar seg måle i slike konkrete høydepunkter, men minst like viktig har den stadige kampen i folks hverdag vært. Den som består i å være åpen homo i nærmiljøet, den som består i å skape møteplasser for likesinnede rundt omkring i landet.
Når vi nå feirer jubileum, er det viktig å også hedre enkeltpersoner som har stått på for at vi i det hele tatt kan være åpne homofile – ikke bare i hovedstaden, men også ute i distriktene. Trondheim var blant de første som startet med organisert homokamp. Bergen feiret nylig sitt 40-årsjubileum for sin lokale homokamp. I Stavanger ble homsene og lesbene organisert i DNF i 1972, blant annet med hjelp fra Bergen. Slik har det vært mange steder i landet og det er utrolig viktig å huske det som har foregått i distriktene.

For det er nettopp her utfordringene ligger for LLH i tida som kommer. Det er lett å lene seg tilbake og tenke at med ekteskapsloven har vi kommet så langt vi kan i Norge. Homokampen er vunnet virker det som noen tror. Og slik er det kanskje for mange av oss. Det fins utrolig mange ressurssterke homofile og lesbiske som har det veldig bra. Når veldig mange har det ”godt nok” er det vanskeligere å få folk til å engasjere seg for de ”få” som sliter. Da er det enklere å skyve ubehagelige episoder til side.

Men vi vet at ”homo” er det mest brukte skjellsordet blant ungdom i dag. Senter for Atferdsforskning ved Universitet i Stavanger presenterte i fjor en undersøkelse som viser at 50 prosent av homofile tiendeklassinger har opplevd grov mobbing minst 2-3 ganger i måneden.
Det lokale arbeidet må styrkes og LLH må ha fokus på folks hverdag, enten det gjelder den homofile eller lesbiske ungdommen som opplever mobbing i skolen, en av de 40 prosent homofile eller lesbiske som ikke tør være åpen om sin legning på arbeidsplassen, en av de mange homofile eller lesbiske pensjonistene som heller går tilbake i skapet enn å være åpen på gamlehjemmet, eller transpersonen som møter sine utfordringer.
Det handler om å løfte blikket fra rettighetskamp til å gjøre forutsetningene for folk flest i distriktene bra.

LLH har en lang og god tradisjon med informasjonsarbeid på skoler. Trygge og sikre homser og lesber besøker skoleklasser og forteller om sin personlige ”ut-av-skapet-erfaring”. Elevene er nysgjerrige og tar imot kunnskapen. Tilbakemeldingene fra lærerne er at holdninger endres merkbart.
Samtidig er det viktig at voksne homofile og lesbiske som jobber i barnehager og skoler tør å være åpne om sin legning. De er utrolig viktige forbilder, både for barn og foreldre.

Antidiskrimineringsarbeid i kommunene må støttes. LLH er en viktig støttespiller i arbeidet med handlingsplaner mot diskriminering av homofile og lesbiske i kommunene i hele landet. Bykommuner har allerede begynt, men landkommunene henger fortsatt etter.

Det er fortsatt sterke motkrefter som ikke vil anerkjenne våre selvsagte krav til like rettigheter. Religiøse grupper, enten de er kristne eller muslimske, vil fortsette å ekskludere oss på grunn av legning. Da er det viktig med sterke lokale lag av LLH som kan ta opp hansken og bruke gode og saklige argumenter mot dem som vil forskjellsbehandle. I denne sammenhengen er det også nødvendig å arbeide for de mange homofile innvandrerne som ikke tør å komme ut på grunn av kulturelle normer eller religion.

Lokale pridearrangementer må støttes og møteplasser må etableres. Skeive dager i Oslo er en happening som trekker til seg LHBT-personer fra hele landet. Det samme er Stavanger på skeivå og Homouka i Trondheim i ferd med å bli. Samtidig er det viktig å etablere og opprettholde lavterskeltilbud i hverdagen.

Det er på tide å hente fram et gammelt LLH-slagord og kjempe for at du skal få være ”homo der du bor”.

AA

Til minne om Justin Fashanu

I dag, 2. mai 2010, er det 12 år siden den tidligere fotballspilleren Justin Fashanu tok selvmord i en garasje i London. Fashanu er fortsatt den eneste fotballspilleren på elitenivå i England (eller for så vidt verden) som har stått fram som homofil.


Fashanus var svært talentfull og ble den første svarte spilleren som ble kjøpt for over en million pund da han gikk fra Norwich til Nottingham Forest i 1981. Han hadde da allerede spilt B-landskamper for England.

Forventningene til den 20 år gamle spissen var enorme, både om å score mål, men også for å være en forkjemper for svarte. Den nye kjendis-statusen var selvsagt smigrende, men også en byrde. Han var i skapet på denne tida, men som så mange andre svarte fotballspillere ble han utsatt for rasistiske tilrop og det ble kastet bananer på banen.

Enda vanskeligere ble det å kombinere et privatliv med det å stadig være i medias søkelys. Ryktene om besøk på homoklubber nådde den legendariske Nottingham Forest-manageren Brian Clouch som dermed omtalte stjernespilleren sin slik: "En jævla homse" (Min oversettelse, egentlig "A bloody poof"). Manageren gikk ikke av veien for å ydmyke Fashanu i garderoben ved å snakke nedsettende om homofile. I en slik atmosfære er det ikke rart prestasjonene ble dårligere. Husk også at Fashanu bare var i begynnelsen av 20-åra, og presset fra Clough gjorde det vanskelig for unggutten å forsone seg med legningen sin. Han oppsøkte kristne miljøer, men ble bare mer frustrert av kirken som fordømte homofili.

John Fashanu ble solgt videre til Notts County. Han var gjenstand for mye hets på grunn av sin seksuelle legning fra motstandernes fans og karrieren gikk nedover. En kneskade som ikke ville leges gjorde også at spissen aldri kom tilbake til sitt gamle nivå.

Karrieren var egentlig over da han endelig kom ut av skapet offentlig i 1990. Han var opprørt etter å ha lest om en 17-åring som ble kastet ut hjemmefra av homofobiske foreldre og som senere tok selvmord. "Jeg ville gjøre noe positivt for å stoppe at noe slikt skulle skje igjen, og ville gå foran ved å komme ut i avisene", sa Justin den gang.

Fashanu var modigere enn de ti-tolv andre homofile toppspillerne han kjente fra den tida som ikke kom ut av skapet, men han møtte motstand fra uventet hold. Da han stod fram i The Sun ble han kritisert av det svarte miljøet for å være "en hemsko for det svarte samfunnet ... ødeleggende ... patetisk og utilgivelig".
Verre var det trolig at broren John (som for øvrig hadde en god karriere i Wimbledon) kalte ham en "utstøtt". Selv om broren senere beklaget var det tungt for Justin å tilgi dette sviket.

I 1992 uttalte han på tv at "Folk må få vite sannheten. Det er greit å være åpen om seksualiteten sin".

Justin flyttet etterhvert til USA hvor han ble spillende trener for Miramar Rangers. Han ble etterhvert en respektert trener og han trivdes "over dammen". I mars 1998 ble han imidlertid anklaget for voldtekt av en 17 år gammel gutt på fotballaget, etter at de hadde hatt sex på en fest. Før saken kom i retten begikk Fashanu selvmord. I selvmordsbrevet hevdet han at omgangen mellom de to hadde skjedd helt frivillig og skrev at han hadde allerede blitt dømt skyldig i media.

Ti år etter sin død ble det i England opprettet en kampanje i Justins navn, The Justin Campaign, for å kjempe mot den homofobien som fortsatt finnes i profesjonell fotball.

På deres hjemmeside heter det at: "Justin Fashanu viste fotballverden at det går an å være homofil og på høyeste sportslige nivå. Hans tapperhet har inspirert en generasjon av homofile og bifile menn, som nå tror at vi kan være en del av dette vakre spillet".

La oss aldri glemme Justin Fashanu!

AA


Hentet fra:
http://no.wikipedia.org/wiki/Justin_Fashanu
The Guardian, 5. mai 1998
http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/87288.stm
http://www.thejustincampaign.com/