La oss finne noen å tråkke på

I en nasjon av verdensmestre frydes vi over at pressen alltid synes å dra frem de største superlativene når noen gjør en grei prestasjon. Det er liksom ikke nok at vi bare er gode, vi må være verdens beste.

Fair enough.

Vi hevder oss jo i stooore verdensidretter som kvinnehåndball og langrenn og da er det på sin plass å slå fast vår fortreffelighet over flerfoldige sider i avisene.
Og i timevis på tv.
Det skjer jo ikke så mye i verden som fortjener spalteplass.

Nå er ikke poenget mitt å furte over at vi av og til er gode. Man deltar tross alt med et håp om å bli best.

Men det som irriterer meg er denne hangen til å finne noen man kan tråkke ned i skiten. Årets lag, årets spiller, årets scoring fra spiss vinkel osv. er vel og bra, men hva er vitsen med årets flopp? Er det journalisten selv som har et slikt mindreverdighetskompleks at han/hun må finne en hakkekylling? Er det manglende suksess i egen idrettskarriere som gjør redaksjonene til både dommer og bøddel overfor andre yrkesutøvere?

Ferskest er "Her er floppelaget" om Tippeligaen 2011, presentert i Aftenbladet på nett, skrevet i samarbeid av Aftenposten og Bergens Tidende.
Selvsagt ramses det opp elleve utøvere som ikke akkurat har satt fyr på eliteserien i år.
Men hva er poenget med saken?
Skal disse sparkes eller tvinges til å legge opp?
Har de noe å stå til rette for?
Er det for at vi som følger med på fotball skal stille oss opp som Nelson fra Simpsons og si: "Ha ha!"

Det er selvsagt jobben til sportsjournalister å kommentere prestasjoner til fotballspillere, men lister som "floppelaget" er rein utdriting.

På dette laget havnet bl.a. en 19 år gammel back fra bunnlaget Sarpsborg. Ukjent for de fleste, men representant for et lag som de aller fleste spådde en snarlig retur til vikarbyråligaen. "Det ble en tøff debut i eliteserien for den 19 år gamle backen. Sarpsborgs forsvar har lekket som en sil hele sesongen, og slapp til slutt inn 65 mål på 30 kamper. Bommer for ofte og tar noen forhastede valg", heter det om Hugues Wembangomo som nærmest blir ansvarlig for "elendigheten" hos sarpingene.

Han har i hvert fall gjort noe rett, i og med at han som 19-åring er såpass talentfull at han har fått spilletid i eliteserien.

Uskyldig kan man kanskje si om dette. Pressefolk selv vil selvsagt aldri innrømme at de går over streken.

En som aldri ser ut til å få ristet av seg stempelet som udugelig er Jørn Jamtfall.
Den tidligere landslagskeeperen og RBK-spilleren har flere landskamper og seriemesterskap, men blir alltid husket for et par uheldige inngripener.
Til dels komiske.

Og det siste lar media aldri Jamtfall glemme.

Med sin erfaring og sine trenerkurs er han et naturlig valg som keepertrener i gamleklubben sin. Han har også vært tilknyttet landslaget i samme rolle.
Når da Rosenborgs levende vegg anno 2010 gjør noen tabber i 2011 er det plutselig keepertrener Jørn Jamtfalls feil, hvis man skal tro TV 2. Men det underbygges ikke ved å se på treningsmetoder eller ved å gå vitenskapelig til verks. Neida, det holder å vise Jamtfalls tabber fra 90-tallet, så forstår man hvorfor Daniel Ørlund ikke har hatt sin beste høst.

Kanskje skulle man hatt noe tilsvarende for sportsjournalister?

NRK har hatt en dårlig sesong. Dårligst av alle har vært den nye unge sportsjournalisten som har stotret og stammet i beste sendetid.

Vi husker hvordan sportslederen i TV2 gjorde mange feil da han selv var journalist. Han er ikke skikket til å lede en så sentral bedrift.

Høsten 2007 og 2008 kom det fryktelig mange skrivefeil fra Aftenpostens mann på Ullevål. Hvordan kan avisa bruke vedkommende år etter år.

Sportsjournalister er ofte tidligere idrettsutøvere som kanskje ikke nådde helt til topps i sin idrett, men som nå bruker tid på å bedømme andre.
Selv er jeg tidligere sportsjournalist som kanskje ikke nådde helt til topps i det yrket, men jeg bruker tid på å bedømme andre...

Det ligger kanskje noe der.

Tabelltips for Premier League 2011-2012

Det er Premier Leaguestart til helga og dermed på tide å komme med mer eller mindre kvalifiserte tips for sesongen. Avisene boltrer seg og la oss innrømme det: Det er godt lesestoff. De fire store er blitt til de seks store og det er vanskeligere enn noen gang å tippe hvem som står som vinner i mai. Like fullt er det bare å prøve. Det morsomme er jo å presentere dette på en måte som får det til å virke vitenskapelig. Og for en blogger som vil virke både politisk oppegående og engasjert på viktige saker i samfunnet er det bare å krype til korset og innse at et innlegg om fotball gir veldig mange flere treff enn innlegg om alskens politiske og organisatoriske finurligheter.

Så her starter vi:

1) Manchester City: Dessverre vil mange si. Også jeg, men penger betyr mye på dette nivået. Manager Mancini har prestert før, men har selvsagt en utfordring i å skape et lag av alle stjernene som er kjøpt inn og som kommer til å bli kjøpt inn i løpet av sesongen. Stammen fra i fjor er bedre samspilt og vil vite hva som skal til.
2) Chelsea: Ny manager som tydeligvis har talent. Laget er etter hvert svært rutinert med sentrallinja med Cech – Terry – Lampard – Drogba. Rutinert kan i dette tilfellet være en eufemisme for ”gammel”, men til tross for at den nevnte gjengen drar på åra holder de fortsatt mål. I tillegg er min gamle favoritt Fernando Torres revansjesugen og vil vise hvorfor Chelsea betalte 50 millioner pund for ham i januar.
3) Liverpool: De røde er mitt favorittlag og har dessverre gitt meg mange nedturer de siste åra. I 20 år har Liverpoolfans vært optimistiske i august, men laget har bare tidvis vært i nærheten av sitt 19. ligagull. I år er optimismen større enn på lenge og med King Kenny som manager er det forhåpentligvis realistisk å håpe på topp fire igjen. Med kjøp av Carroll, Suarez, Downing og Adam er det fristende å tenke tilbake til 1987/88 da Dalglish hentet inn Aldridge, Beardsley, Barnes og Houghton. Samme type spillere som den gang kan gi medaljekamp på Anfield og muligens henger Liverpool med helt til mai.
4) Manchester United: Når United-tilhengerne har flirt ferdig av dette tipset, vil jeg minne om at både Scholes og Van der Sar er borte. Det mange ikke ser ut til bry seg om er at også John O’Shea, Wes Brown og Owen Hargreaves er borte. Trauste klubbspillere, men viktige i maskineriet United. Selvsagt er Young, de Gea og Phil Jones klassespillere, men forhåpentligvis får de røde trøbbel med å gjenskape fjorårets prestasjoner. De er selvsagt favoritter til gull i år igjen, men dersom de svikter så husk at du leste tipset her først.
5) Arsenal: Fotballromantikeren i meg håper at Arsenal gjør det bra. De spiller den ”fineste” fotballen, men blir for ustabile. Arsene Wenger har skapt kulturen som gjør at Arsenal ikke er ”boring” lenger, men det ser dessverre ut for at han er nødt til å bruke mer penger også. Fabregas forsvinner trolig til Barcelona og ingen fullgod erstatning er nevnt foreløpig.
6) Tottenham: Spurs har omsider stabilisert seg som et topplag etter mange nedturer. Harry Rednapp har hatt en heldig hånd med laget og har solide spillere som Modric, Bale og van der Vaert. Ser ikke for meg at Tottenham går helt til topps, men kan blande seg inn i kampen om CL-plass.
7) Everton: Everton har et solid lag, men uten de store profilene. Har hatt en merkelig tendens til å prestere veldig godt en sesong for deretter å falle sammen året etterpå. Er for god for bunnstriden, og trolig blant de beste i mellomskiktet.
8) Sunderland: Manager Steve Bruce får til en del i klubbene han har ledet. Nå er Sunderland-laget som klarte tiende plass i fjor forsterket med blant andre John O’Shea. Det kan bety et par plasser opp for The Black Cats.
9) Fulham: Vi kan jo håpe at Hangeland og Riise bidrar til at Fulham nok en gang henger med i midtskiktet. Niende plass er trolig maks av det de kan håpe på.
10) Stoke: Et ”møkkalag” som trolig er fryktelig å spille mot. Knallharde taklinger, ærlig jobbing og lange baller har gjort at Stoke biter seg fast i Premier League. Har forsterket med Upson og Woodgate i midtforsvaret.
11) Newcastle: Klarte seg greit i fjor, selv etter at Carroll forsvant. Mangler en del på sentral midtbane etter at Nolan og Barton (trolig) forsvant. Kan likevel heve seg til trygg plass midt på tabellen. I det lange løp er selvsagt ikke dette godt nok for det entusiastiske Newcastle-publikummet.
12) West Bromwich Albion: Til tross for at han har vært manager både i Liverpool og Viking er jeg ikke spesielt begeistret for Roy Hodgson. Han er likevel kjent for å få mye ut av lite i klubber som Fulham. I Liverpool fikk han lite ut av mye, men blomstret i West Bromwich i vår. Nå kan han på ny vise seg som en smart taktiker om han styrer WBA unna den verste bunnstriden.
13) Aston Villa: Villa har mistet både Downing og Young og er ikke til å kjenne igjen fra perioden under Martin O’Neill. Må nok innfinne seg med at tida da klubben kjempet om 5.-6. plass er forbi.
14) Wolves: Gammel storklubb som har kjempet i bunnen de siste to sesongene. Det vil bli tungt også i år, men et par nyinnkjøp kan bidra til at Wolves holder seg.
15) QPR: Les Ferdinands gamle klubb er tilbake i eliten og virker å være laget med størst sjanse til å overleve av de nyopprykkede. Har forsterket litt og har midler til å spe på underveis.
16) Bolton: Har fått det tøffere og tøffere de siste åra. Kanskje kan rutinen og kjennskapet til nivået gjøre at Bolton så vidt styrer klar nedrykk.
17) Norwich: Man kan alltids håpe at Erik Fuglestads gamle klubb kan berge plassen, men det ser ikke lovende ut. Har to strake opprykk bak seg, men må belage seg på en tilværelse i kjelleren i år.
18) Blackburn: Dessverre ser det ut for at Morten Gamst Pedersen og Blackburn må ta den tunge veien ned fra Premier League i mai. Klubben har visstnok penger i bakhånd, men har foreløpig ikke forsterket laget som kjempet mot nedrykk i vår. Sparkingen av Big Sam Allardyce var neppe et sjakktrekk.
19) Wigan: Har solgt N’Zogbia og har rett og slett ikke kvalitet nok til å holde seg.
20) Swansea: Det svakeste laget som rykket opp og trolig det svakeste laget i divisjonen.

Så får vi se i mai om tipset holder mål.

Jeg gleder meg i hvert fall til sesongen.

AA