Lettere å være homo i fotball-Norge?

Det har blitt lettere å stå frem som homofil fotballspiller påstår Norges fotballforbund (NFF) etter å ha analysert resultatene av en undersøkelse fra i vår. Hvorfor har da ingen toppspillere stått frem?

Ingenting ville gledet mer enn at undersøkelsen er representativ for virkeligheten, men den har klare svakheter. La oss først se på statistikken. Britisk forskning mener at 3-5 prosent av befolkningen er homofile, nøkternt anslått. Hvis vi går ut fra NFFs egne tall som sier at rundt 260.000 fotballspillere i Norge er menn, så vil et forsiktig anslag vise at ca. 7500 av disse er homofile. Dette er dersom man antar at fotballmiljøet er direkte sammenlignbart med resten av samfunnet. Når NFF baserer sine funn på svar fra 12 (!) mannlige, homofile fotballspillere så er dette en forsvinnende liten andel. 12 svar viser jo også at langt fra alle fylkene er representert. Hvis 7 av disse 12 har positive erfaringer, så har altså per definisjon et flertall i undersøkelsen blitt tillagt definisjonsmakt til å si at homofobi i herrefotballen er en myte.

Så enkelt er det dessverre ikke.

For 11 år siden stod talentet Thomas Berling frem som homofil mens han spilte for Lyn, men la opp uka etter fordi han opplevde at klubben ikke mottok offentliggjøringen positivt. Han er fortsatt den eneste som har vært i nærheten av å kunne kalles toppspiller som har stått fram som homo i Norge.

I Sverige spiller Glenn Hyséns homofile sønn Anton Hysén for Utsiktens BK i bunnen av Superettan (tilsvarer Adecco-ligaen i Norge).

Internasjonalt er Justin Fashanu den eneste riktige stjernen som har kommet ut av skapet. Han opplevde hets fra både trener, medspillere og publikum, men dette var på 1980-tallet. Fashanu tok selvmord i 1998.

 

Å stå fram som homofil er ingen enkel beslutning. Det vet alle vi som har fryktet å bli utstøtt fra både venneflokk og familie. For en fotballspiller med ambisjoner så kommer også den ofte irrasjonelle frykten for å bli kastet ut av laget, eller for å ødelegge en eventuell proffmulighet. Det er unektelig tøffere miljø på Stamford Bridge enn på Fosshaugane.

Dessuten er man kanskje redd for det trykket man tror vil komme fra sensasjonshungrige medier.

Likevel tror jeg nok den generelle holdningsendringen i samfunnet overfor lesbiske og homofile også gjelder i fotballen. Det reageres negativt blant publikum på stadion dersom en løgnas roper ”dommeren er homo”.

Holdningene er i ferd med å endres, men min påstand er at det er enkeltklubbene selv som har gått i bresjen for dette, ikke NFF. Lokalt i Rogaland har vi opplevd at både Viking i eliteserien og lag nedover i divisjonssystemet har sluttet helhjertet opp om holdningskampanjer. Erik Thorstvedt uttalte under Stavanger på skeivå (SPS) i 2006 at det burde være mulig for en fotballtopp å komme ut av skapet, mens Egil Østenstad tok til orde for at homohets burde gi rødt kort under SPS i 2007. Lite har vært initiert av NFF som en oppfølging til dette.

Riktignok har øverste hold i fotball-Norge kommet på banen de senere årene blant annet ved å implementere i styrende dokumenter, tiltak for å bekjempe homofobi.

Da Vålerengas Marcus Pedersen i sommer kalte Stabæks supportere homser for åpent kamera feilet NFF kapitalt da de hadde sjansen. Pedersen fikk smekk på fingrene, men man våget ikke ta tak i homohetsen som alle andre så og hørte.

Vi tror ikke på en tidsavgrenset kampanje, uttaler forbundet. En kampanje må da være bedre enn ingenting, er mitt oppfølgingsspørsmål.

NFF må vise i handling at man mener alvor med fagre ord. Man kan ikke bruke en tvilsom spørreundersøkelse som sovepute.

 

(Leserinnlegg som stod på trykk i Stavanger Aftenblad lørdag 22. september 2012 og på Gaysir.no)

City vinner igjen

Seriestart i England trumfer det meste som foregår denne helga. Alle avisene forklarer hvilke lag som kommer til å vinne og hvilke som kommer på de neste plassene. Ingenting er bedre stoff for fotballinteresserte. Inspirert av suksessen jeg hadde med å plukke ut vinneren i fjor prøver jeg meg med tabelltips også i år.


Fjorårssesongen var rekordjevn og United-fansen må jo ha mareritt når de hører Øyvind Alsakers "Agüero! Agüero! Agüero"-utbrudd på overtid av den avgjørende kampen. Jeg tippet City-gull i fjor, men det holdt hardt. Å vinne på målforskjell er uvant kost, men viste at det er jevnt mellom topplaga.

Det kan det fort bli i år også. Slik jeg ser det er det tre, kanskje fire lag som er bedre enn alle de andre. Det vil være en stor overraskelse dersom ikke ett av dem skulle vinne.

1) Manchester City: Roberto Mancini tok de lyseblå til seriegull i fjor. Akkurat den erfaringen gjør at Premier Leagues beste tropp kan gjenta bedriften. De er mer samspilte og vet hva som kreves. Mancini har håndtert Tevez og Balotelli før og de vet hvem som er sjefen. Skulle det butte imot har han til de grader midler til å forsterke laget.

2) Manchester United: Alex Ferguson slår "alltid" tilbake etter at de røde ikke tar gull. Laget "tabbet" seg ut i Champions League, men jevnheten og laginnsatsen gjorde at en relativt grå United-utgave hang med City helt til siste spark på ballen i fjor. I år er laget forsterket med Kagawa og Van Persie, og Vidic er tilbake.

3) Arsenal: Wengers gutter er min outsider til gullet i år. Måtte selge Robin van Persie, men har vært forberedt på det i lang tid. Derfor har man hentet inn gode erstattere. Spesielt blir det spennende å følge Lukas Podolski. Arsenal startet dårlig i fjor, men hentet seg fint inn. Tydelig og innarbeidet spillestil.

4) Chelsea: Roberto di Matteo fikk sving på sakene da han tok over i vår og styrte de blå til både FA-cup- og CL-seier. Har mistet en del gamle stjerner, men har fått handlet inn dyre erstattere, takket være Abramovic. Vil nok være i medaljekampen, men det blir neppe gull.

5) Liverpool: Hadde en svært skuffende sesong i fjor. King Kenny klarte ikke å gjenskape entusiasmen fra forrige gang han ledet de røde. Ligaens mest treffsikre lag, men stolpetreff gir dessverre få poeng. Unge Brendan Rodgers (ja, han er tre måneder yngre enn meg) får en fomidabel oppgave med å få den gamle storheten tilbake i Champions League, men med en spennende spillestil og litt mer flaks enn i fjor kan Liverpool blande seg inn blandt de 5-6 beste.

6) Tottenham: Har hatt stor suksess under Harry Redknapp, men klubben valgte likevel å sparke manageren. Nå er det lovende Andre Villas-Boas som skal få skikk på Spurs. Har masse kvalitet, men er litt tynne på spissplassen. Modric forsvinner trolig.

7) Newcastle: Overrasket i fjor og ender trolig blant de 7-8 beste igjen. Entusiastisk publikum og ditto spillestil, samt gode spisser blir trolig nøkkelen til suksess.

8) Sunderland: Skuffet i starten i fjor, men Martin O'Neill kom inn og gjorde det han alltid har gjort: Skapte et godt lag. Kjøper trolig inn ny spiss og klatrer på tabellen fra i fjor.

9) Queens Park Rangers: Har hentet inn gode spillere som trolig vil løfte London-laget. Park fra United, Bosingwa fra Chelsea og Green fra West Ham bør være kvalitet.

10) Everton: Et lag på det jevne uten de store profilene. Vil trolig havne rundt midten.

11) Fulham: Nok et lag som trolig bare kan håpe på topp ti. Alltid kjekt å følge Hangeland og Riise. Toppscorer Dempsey ønsker seg bort.

12) Aston Villa: En "storklubb" i dvale. Har vært i fritt fall etter at Martin O'Neill trakk seg for noen år siden. Given i mål og Bent på topp er kvalitet, men grått ellers.

13) West Ham: Nyopprykket lag som kan flyte videre på entusiasmen. Big Sam Allardyce er en ringrev og er trolig mannen som kan styre "The Hammers" unna nedrykk.

14) Stoke: Ligaens fremste eksponent for "god", gammeldags "kick-and-run" fotball. Lange baller og stor innsats. Knalltøft å spille mot, men forhåpentligvis på vei ned. Dyre innkjøp før fjorårssesongen mislyktes og man endte på en skuffende 14. plass.

15) West Bromwich: Gjorde det bra under Roy Hodgson, men skal få slite mer i år. Grått lag som fort kan ende lavere på tabellen.

16) Norwich: Erik Fuglestads gamle lag overrasket i fjor, men får det trolig tøffere i år. Få nykommere og suksessmanager Lambert er hentet til Aston Villa.

17) Southampton: To opprykk på to sesonger er imponerende, men det blir trolig for tynt for gamleklubben til Egil Østenstad og Claus Lundekvam.

18) Wigan: Klarte seg på mirakuløst vis i fjor da de plutselig begynte å slå det ene topplaget etter det andre i vår. Det blir tungt i år.

19) Reading: Vant Championship, men er trolig for tynt besatt for Premier League. Har en rik russisk eier, men det må trolig kjøpes inn mye for å unngå nedrykk.

20) Swansea: Tidenes nordiske fotballspiller Michael Laudrup har tatt over laget som overrasket mest i PL i fjor. Har mistet Allen og Sigurdsson. "Den vanskelige andre-sesongen" er en klisje som trolig vil treffe for Swansea i år.

Åpen og stolt homo. Leserinnlegg i Aftenbladet 9. januar 2012

I år feirer den organiserte homobevegelsen i Rogaland 40-årsjubileum. På disse årene har homofile gått fra å være en minoritet som kunne risikere fengselsstraff for å være den de er, til å være en selvsagt del av et fargerikt fylke. En viktig grunn til forvandlingen er innsatsen som mange frivillige homofile og lesbiske har lagt ned som informanter for LLH Rogaland, Homofil bevegelse Rogaland eller for Det norske forbund av 1948.

Informasjonsarbeid
Informasjonsarbeid om homofili til skoleelever og konfirmanter er noe av det viktigste homobevegelsen i Rogaland driver med. Organisasjonene har drevet med dette i flere år og har etter hvert bygget seg opp stor kompetanse. Bakgrunnen for dette arbeidet er selvsagt enkel. ”Homo” har i alle disse 40 åra vært det mest brukte skjellsordet blant ungdom mellom 13-20 år. En undersøkelse som Senter for atferdsforskning gjorde i 2009 viser at nær 50 prosent av homofile 10. klassinger i Norge har opplevd grov mobbing 2-3 ganger i måneden. For heterofile 10. klassinger er det tilsvarende tallet rundt 5 prosent.

LLH Rogaland har i flere år hatt et fast samarbeid med ungdomsskolene i Sandnes om å delta på deres årlige temadager. Flere og flere stavangerskoler har fulgt etter og inviterer nå organisasjonen til å komme til dem for å fortelle om homofili og svare på spørsmål fra nysgjerrige og lydhøre elever. Informantene er i alderen 17-40 år og forteller om sine komme-ut-av-skapet-erfaringer.

Tråkker på oss
Når leder i Skeiv ungdom, Åshild Vige, skriver at slikt informasjonsarbeid ”ender opp med å umyndiggjøre og usynliggjøre minoriteter” i Aftenbladet mandag 2. januar, tråkker hun på det arbeidet som homobevegelsen i Rogaland har utført med stort hell i årevis.

For tilbakemeldingene fra skoleelever, lærere, helsesøstre og konfirmantledere er utelukkende gode. Informantene opplever personlige tilbakemeldinger fra elever etter flere skolebesøk, der de forteller hvor fantastisk det var å bare ha sett og snakket med en person som har vært igjennom og kommet helskinnet ut av det de selv sliter med.

Å fortelle sin ”komme-ut-historie” til en klasse er nært og personlig og kan nok være krevende, men lærdommen skoleklassen får blir også dermed nær og personlig. En lærer på Bryne kunne fortelle at en merket holdningsendringer blant elevene umiddelbart etter møtet med LLH Rogaland.

Stavanger kommune vedtok i fjor at kommunen i nært samarbeid med LLH Rogaland skal arrangere en årlig ungdomskonferanse der mobbing av homofile, lesbiske og bifile er tema. Arbeidsgruppa som jobber med denne konferansen kan bekrefte at tilbakemeldingene fra de rundt 150 ungdommene som deltok var ekstremt positive. Over 90 prosent av dem ga opplegget toppscore etter fjorårets konferanse.

LLH Rogaland har mottoet ”Vær åpen, vær stolt” og informantene er ikke redde for å gi homofile eller lesbiske lærere, oljearbeidere, sykepleiere eller studenter et ansikt.
Setter seg på sidelinjen
Skeiv Ungdom står selvsagt fritt til å velge et annet fokus enn å ”vise fram en homofil som snakker om det å være homo”, som Vige så nedlatende skriver, men det blir for dumt når hun stempler andre løsninger enn sine egne som gammeldagse og utdaterte. Innlegget hennes viser at hun er alt for opptatt av å forfekte sin organisasjons snevre teorier fremfor noe som har vist seg å fungere i Rogaland.

Å droppe Global Dignity Day viser bare at organisasjonen hennes setter seg totalt på sidelinjen av det de aller fleste opplever som et suksessarrangement.

Homotoppen 2011

Tradisjonen tro har Gaysir presentert sin liste over de ti mest innflytelsesrike homsene og lesbene i Norge for fjoråret.  Lista skaper alltid diskusjon, men det er som alltid spennende lesning. Hvem mangler og hvem burde ikke vært med på lista? (http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=15012) Jeg har dristet meg til å lage en egen alternativ liste.

Homotoppen 2011

1) Eskil Pedersen: AUF-lederen har vist seg som en statsmann in-spe etter tragedien på Utøya. Har naturlig nok vært mye omtalt i 2011 og har aldri lagt skjul på at han er homofil. Åpnet blant annet Homodagene i Bergen.

2) Håkon Haugli: Stortingspolitiker fra AP som alltid jobber samvittighetsfullt med å sette homokampen på dagsorden, både nasjonalt og internasjonalt.

3) Bård Nylund: Leder LLH på en utmerket måte. Er meget synlig i media, i tråd med ønsket fra medlemmene. Meget reflektert og kunnskapsrik. Trolig den beste LLH-lederen noensinne.

4) Bent Høie: Stortingsrepresentant for- og nestleder i Høyre. Flink og kunnskapsrik politiker med høy stjerne både blant partikolleger og politiske motstandere. Stiller opp og snakker om saker som angår homofile. Favoritt til sentral ministerpost dersom Høyre vinner neste stortingsvalg.

5) Øystein Mæland: Ny politidirektør som har kommet i fokus i debatten om surrogati. Godt forbilde for homofile som ønsker å benytte seg av surrogati, men også en rollemodell når han stolt går hånd i hånd med sin mann på slottsbankett.

6) André Oktay Dahl: Stortingspolitiker for Høyre. Sitter i justiskomiteen på Stortinget og i styret i Skeiv verden.

7) Espen Ophaug: Leder LLH Oslo og Akershus og er politiker for Venstre i Oslo bystyre. Reflektert og erfaren organisasjonsmann. Har vært flink til å sette fokus på fordommer mot HIV-positive.

8) Jan Thomas: Stylist og programleder. Norges mest berømte homo. Alle vet hvem Jan Thomas er og alle har en mening om ham. Er stolt av den han er og legger aldri skjul på at han er godt gift med Christoffer.

9) Bjarte Hjelmeland: Teatersjef ved den Nationale Scene. Multitalent fra Bergen. Skuespiller, regissør og sanger.

10) Geir Lillejord/Cårejånni Enderud/Dean-Erik Andersen: Berit Bislett med familie. Queentastic. Ansiktene er mange hos denne talentfulle trioen som jobber utrettelig for å more både den homofile og den heterofile delen av befolkningen. Sikker publikumsvinner både i Oslo, Stavanger og Kragerø.

Lesbetoppen 2011

1) Gro Hammerseng: Håndballspiller. Norges største håndballstjerne. Er lykkelig samboer med Anja Edin som hun venter barn sammen med. Viktig forbilde for unge og gamle lesbiske.

2) Mimi Bjerkestrand: Leder i Utdanningsforbundet. Er leder for en av de viktigste og største fagforeningene i landet.

3) Anette Trettebergstuen: Stortingsrepresentant for AP: Flink og kunnskapsrik. Setter saker som angår homofile og lesbiske på dagsorden gjennom sitt virke på Stortinget.

4) Karen-Christine (Kim) Friele: Norges fremste homoikon. Mangeårig aktivist og forbilde for de fleste homofile og lesbiske. Ikke like synlig lenger, men når Kim Friele snakker, lytter man.

5) Amal Aden: Forfatter. Åpen lesbisk muslim. Engasjert i kvinners og barns rettigheter. Fikk YS’ likestillingspris i høst.

6) Hanne Børke-Fykse: Prosjektleder LLH. Gjør og har gjort en utrolig viktig jobb med Rosa Kompetanse. Har skolert helsepersonell i flere år og skal nå kurse skolefolk i å forstå utfordringer som homofile og lesbiske står overfor.

7) Sara Mats Azmeh Rasmussen: Skribent og aktivist. Har et uttalt mål om å påvirke muslimske lærde til å tolke og tenke annerledes om homofili. Omtaler seg som lesbisk transperson.

8) Erna Bøyum: Redaktør i Blikk: Setter dagsorden som redaktør for Norges eneste magasin for homofile og lesbiske.

9) Marna Eide: Internasjonal rådgiver i LLH. Har jobbet i mange år med systematisk og kontinuerlig fokus på internasjonalt rettighetsarbeid for homofile og lesbiske.

10) Else Kåss Furuseth: Komiker. Kjent fra Torsdagskveld fra Nydalen.