Historisk har et av
homokampens fremste virkemidler vært synliggjøring. Derfor føles det
provoserende når Norges Fotballforbund ikke ønsker å gjøre et stort nummer av
jobben med å inkludere homofile i Norges største og mest populære idrett.
Det som igjen har
aktualisert problemstillingen er den såkalte hjørneflaggsaken der SK Brann
ønsket å markere kampen mot homohets i fotballen ved å spille årets 16. maikamp
med regnbueflagg som cornerflagg. NFF fant ikke rom i regelverket for dette, og
selv om de muligens har sitt på det tørre kom forbundet dårlig ut i den
påfølgende debatten. Her hadde man en alle tiders mulighet til å komme på banen
og vise at man vil være i front i kampen mot homohets, men blir i stedet opplevd
å være bakstreverske regelryttere, for å sitere fra ordskiftet.
Brann fikk nei,
men NFF kunne heller fokusert på og formidlet at dette var et prisverdig
initiativ som forbundet gjerne ville støtte, om enn i en annen form. I stedet
ble inntrykket av en organisasjon som ikke tar homohets på alvor ytterligere
forsterket.
Urettferdig? Kanskje.
Få åpne homser
Vi skriver 2015, men
fortsatt er det ytterst få, om noen, som har stått fram som homofile på topplan
i nasjonal eller internasjonal fotball. Justin Fashanu spilte for blant andre
Norwich og Nottingham Forest på 1980-tallet, men ble hetset av den legendariske
manageren Brian Clough da han kom ut av skapet. Fashanu tok selvmord i 1998.
I
Norge la unge og talentfulle Thomas Berling opp i 2001 pga. garderobekulturen.
De eneste åpne homofile på et visst nivå er svenske Anton Hysen, amerikaneren
Robbie Rogers og tyske Thomas Hitzlsperger. Sistnevnte kom imidlertid ut av
skapet etter at en karriere som omfattet både landslagsspill, spill i
Bundesliga og engelsk Premier League var over.
Fotballen har altså ikke akkurat
ry på seg for å legge ting til rette for at homofile skal føle seg velkomne i
fotballmiljøet. Heller ikke her hjemme har man hatt mye å slå seg på brystet
for.
Sommeren 2004 uttalte
daværende landslagssjef Åge Hareide til bladet Blikk at han trodde en «åpent
homofil fotballspiller hadde vært en belastning for hele landslaget og gått ut
over lagets konsentrasjon».
Høsten samme år uttalte en
annen landslagsprofil at han «ville følt seg utilpass i nærheten av en homo».
Denne uttalelsen ble riktignok kraftig moderert i ettertid og vedkommende har i
seinere tid tilkjennegitt en helt annen holdning.
Hvorfor trenger man å
trekke fram 10-11 år gamle uttalelser i 2015?
Den gang reagerte homoorganisasjonene
kraftig og i korridorene på Ullevål må man nok så smått ha begynt å snakke om
homosaken.
Henrik Lunde som er
fagansvarlig for inkludering hos NFF sier i hvert fall i Dagbladet 28. mai 2015
at arbeidet mot homohets har vært en del av NFFs Fair play-program som har vært
drevet i ti år. Visstnok Norges største og mest kontinuerlige holdningsarbeid.
Vi har imidlertid sett
flere eksempler det siste tiåret at dette budskapet ikke har nådd frem til
alle.
I 2008 ble Rune Jarstein
(den gang RBK-keeper) homohetset av enkeltpersoner i en bortekamp mot Viking.
Klubben beklaget hendelsen, men NFF var tause. Samme år måtte TV2s
fotballekspert Frode Olsen beklage at han hadde uttalt at det var greit å rope «homo»
til en motspiller i kampens hete.
I september 2008 tok
daværende visepresident i NFF Eirin K. Sund initiativ til et møte for å få
innspill til hva som kan gjøres for å endre holdningene til homofili i
fotballen. Undertegnede var invitert sammen med bl.a. generalsekretær Karen
Espelund, inkluderingsansvarlig Anders Krystad, LLH-leder Jon Reidar Øyan og
en representant for Norsk Toppfotball.
NFF la seg den gang flate
for kritikken og innrømmet at forbundet ikke hadde maktet å formidle sine
verdier og holdninger til lokallag og klubber. Visepresidenten mente at man
måtte bli enda tydeligere i framtida.
Første anledning kom året
etterpå.
I 2009 sa Italias landslagssjef
Marcello Lippi at man ikke kunne ha et homopar på landslaget. Det vil selvsagt være drøyt å gi NFF skylda
for denne uttalelsen, men det hadde ikke kostet forbundet en kalori å få den
norske landslagssjefen eller fotballpresidenten til å uttale at dette ikke
ville vært noe problem i Norge.
I 2012 ropte Marcus
Pedersen følge Nettavisen «homser» til Stabækfansen da de hetset ham i kampen
mellom Stabæk og hans daværende klubb Vålerenga. En ypperlig sjanse for NFF å vise tydelig at
de tar arbeidet med homohets alvorlig ble skuslet bort og Pedersen ble ikke
straffet for hetsen.
I fjor ble NFF igjen
utfordret på homohets da Norge skulle møte Russland til kamp på Ullevål. Holdningene
til homofili i vårt naboland i øst tør være kjent, og mange ønsket derfor å
demonstrere fredelig ved å ta med regnbueflagg inn på Ullevål. Etter mye frem
og tilbake fikk til slutt aktivistene komme inn på kampen, men med tydelige
krav om at flaggene ikke måtte være over en viss størrelse.
Igjen fremstår NFF som
litt bakstreverske når de heller bruker krefter mot dem som jobber mot homohets
enn å drive synlig arbeid selv.
Nei til kampanjer
«Vi tror på det
kontinuerlige, grunnleggende og hverdagsfokuserte arbeidet framfor enkeltstående
stunts og artige påfunn. NFFs strategi er et helhetlig holdningsarbeid, framfor
en rekke en-saks-kampanjer», fortsetter Henrik Lunde i sitt innlegg.
I rettferdighetens navn så må det nevnes
at NFF har tatt grep, blant annet gjennom Skeiv Fotball-rapporten, ressurssider
på fotball.no, Fair play-arbeid, samt Respekt-filmen, men dette oppleves som
noe bortgjemt for allmennheten.
Fotballen har ingen ærerik historie når
det gjelder inkludering av homofile. Her har man vært akterutseilt lenge. Derfor
oppleves ikke den strategien som NFF følger som god nok. Det er selvsagt bra at
det jobbes i kulissene, men det må også synliggjøres. Lokale kampanjer her i
Stavanger med Viking i spissen har engasjert fotballfolk på
fylkesnivå og nasjonalt plan, både i 2009 gjennom Zero-kampanjen og i 2013
gjennom #support.
(http://fotballsupport.com/)
I år har Raftostiftelsen med hjelp av
Gjert Moldestad lansert den glimrende kampanjen #tacklehomophobia. I skrivende
stund støtter Brann, Viking, Haugesund, Rosenborg, Vålerenga, Molde, Strømsgodset,
Åsane og Tromsdalen kampanjen og sportsredaksjoner i flere av de store
mediebedriftene har gjort dette til vårens store snakkis.
Sammenlignet med dette er
den offisielle fotballens homokamp usynlig.