La oss finne noen å tråkke på

I en nasjon av verdensmestre frydes vi over at pressen alltid synes å dra frem de største superlativene når noen gjør en grei prestasjon. Det er liksom ikke nok at vi bare er gode, vi må være verdens beste.

Fair enough.

Vi hevder oss jo i stooore verdensidretter som kvinnehåndball og langrenn og da er det på sin plass å slå fast vår fortreffelighet over flerfoldige sider i avisene.
Og i timevis på tv.
Det skjer jo ikke så mye i verden som fortjener spalteplass.

Nå er ikke poenget mitt å furte over at vi av og til er gode. Man deltar tross alt med et håp om å bli best.

Men det som irriterer meg er denne hangen til å finne noen man kan tråkke ned i skiten. Årets lag, årets spiller, årets scoring fra spiss vinkel osv. er vel og bra, men hva er vitsen med årets flopp? Er det journalisten selv som har et slikt mindreverdighetskompleks at han/hun må finne en hakkekylling? Er det manglende suksess i egen idrettskarriere som gjør redaksjonene til både dommer og bøddel overfor andre yrkesutøvere?

Ferskest er "Her er floppelaget" om Tippeligaen 2011, presentert i Aftenbladet på nett, skrevet i samarbeid av Aftenposten og Bergens Tidende.
Selvsagt ramses det opp elleve utøvere som ikke akkurat har satt fyr på eliteserien i år.
Men hva er poenget med saken?
Skal disse sparkes eller tvinges til å legge opp?
Har de noe å stå til rette for?
Er det for at vi som følger med på fotball skal stille oss opp som Nelson fra Simpsons og si: "Ha ha!"

Det er selvsagt jobben til sportsjournalister å kommentere prestasjoner til fotballspillere, men lister som "floppelaget" er rein utdriting.

På dette laget havnet bl.a. en 19 år gammel back fra bunnlaget Sarpsborg. Ukjent for de fleste, men representant for et lag som de aller fleste spådde en snarlig retur til vikarbyråligaen. "Det ble en tøff debut i eliteserien for den 19 år gamle backen. Sarpsborgs forsvar har lekket som en sil hele sesongen, og slapp til slutt inn 65 mål på 30 kamper. Bommer for ofte og tar noen forhastede valg", heter det om Hugues Wembangomo som nærmest blir ansvarlig for "elendigheten" hos sarpingene.

Han har i hvert fall gjort noe rett, i og med at han som 19-åring er såpass talentfull at han har fått spilletid i eliteserien.

Uskyldig kan man kanskje si om dette. Pressefolk selv vil selvsagt aldri innrømme at de går over streken.

En som aldri ser ut til å få ristet av seg stempelet som udugelig er Jørn Jamtfall.
Den tidligere landslagskeeperen og RBK-spilleren har flere landskamper og seriemesterskap, men blir alltid husket for et par uheldige inngripener.
Til dels komiske.

Og det siste lar media aldri Jamtfall glemme.

Med sin erfaring og sine trenerkurs er han et naturlig valg som keepertrener i gamleklubben sin. Han har også vært tilknyttet landslaget i samme rolle.
Når da Rosenborgs levende vegg anno 2010 gjør noen tabber i 2011 er det plutselig keepertrener Jørn Jamtfalls feil, hvis man skal tro TV 2. Men det underbygges ikke ved å se på treningsmetoder eller ved å gå vitenskapelig til verks. Neida, det holder å vise Jamtfalls tabber fra 90-tallet, så forstår man hvorfor Daniel Ørlund ikke har hatt sin beste høst.

Kanskje skulle man hatt noe tilsvarende for sportsjournalister?

NRK har hatt en dårlig sesong. Dårligst av alle har vært den nye unge sportsjournalisten som har stotret og stammet i beste sendetid.

Vi husker hvordan sportslederen i TV2 gjorde mange feil da han selv var journalist. Han er ikke skikket til å lede en så sentral bedrift.

Høsten 2007 og 2008 kom det fryktelig mange skrivefeil fra Aftenpostens mann på Ullevål. Hvordan kan avisa bruke vedkommende år etter år.

Sportsjournalister er ofte tidligere idrettsutøvere som kanskje ikke nådde helt til topps i sin idrett, men som nå bruker tid på å bedømme andre.
Selv er jeg tidligere sportsjournalist som kanskje ikke nådde helt til topps i det yrket, men jeg bruker tid på å bedømme andre...

Det ligger kanskje noe der.