Lettere å være homo i fotball-Norge?

Det har blitt lettere å stå frem som homofil fotballspiller påstår Norges fotballforbund (NFF) etter å ha analysert resultatene av en undersøkelse fra i vår. Hvorfor har da ingen toppspillere stått frem?

Ingenting ville gledet mer enn at undersøkelsen er representativ for virkeligheten, men den har klare svakheter. La oss først se på statistikken. Britisk forskning mener at 3-5 prosent av befolkningen er homofile, nøkternt anslått. Hvis vi går ut fra NFFs egne tall som sier at rundt 260.000 fotballspillere i Norge er menn, så vil et forsiktig anslag vise at ca. 7500 av disse er homofile. Dette er dersom man antar at fotballmiljøet er direkte sammenlignbart med resten av samfunnet. Når NFF baserer sine funn på svar fra 12 (!) mannlige, homofile fotballspillere så er dette en forsvinnende liten andel. 12 svar viser jo også at langt fra alle fylkene er representert. Hvis 7 av disse 12 har positive erfaringer, så har altså per definisjon et flertall i undersøkelsen blitt tillagt definisjonsmakt til å si at homofobi i herrefotballen er en myte.

Så enkelt er det dessverre ikke.

For 11 år siden stod talentet Thomas Berling frem som homofil mens han spilte for Lyn, men la opp uka etter fordi han opplevde at klubben ikke mottok offentliggjøringen positivt. Han er fortsatt den eneste som har vært i nærheten av å kunne kalles toppspiller som har stått fram som homo i Norge.

I Sverige spiller Glenn Hyséns homofile sønn Anton Hysén for Utsiktens BK i bunnen av Superettan (tilsvarer Adecco-ligaen i Norge).

Internasjonalt er Justin Fashanu den eneste riktige stjernen som har kommet ut av skapet. Han opplevde hets fra både trener, medspillere og publikum, men dette var på 1980-tallet. Fashanu tok selvmord i 1998.

 

Å stå fram som homofil er ingen enkel beslutning. Det vet alle vi som har fryktet å bli utstøtt fra både venneflokk og familie. For en fotballspiller med ambisjoner så kommer også den ofte irrasjonelle frykten for å bli kastet ut av laget, eller for å ødelegge en eventuell proffmulighet. Det er unektelig tøffere miljø på Stamford Bridge enn på Fosshaugane.

Dessuten er man kanskje redd for det trykket man tror vil komme fra sensasjonshungrige medier.

Likevel tror jeg nok den generelle holdningsendringen i samfunnet overfor lesbiske og homofile også gjelder i fotballen. Det reageres negativt blant publikum på stadion dersom en løgnas roper ”dommeren er homo”.

Holdningene er i ferd med å endres, men min påstand er at det er enkeltklubbene selv som har gått i bresjen for dette, ikke NFF. Lokalt i Rogaland har vi opplevd at både Viking i eliteserien og lag nedover i divisjonssystemet har sluttet helhjertet opp om holdningskampanjer. Erik Thorstvedt uttalte under Stavanger på skeivå (SPS) i 2006 at det burde være mulig for en fotballtopp å komme ut av skapet, mens Egil Østenstad tok til orde for at homohets burde gi rødt kort under SPS i 2007. Lite har vært initiert av NFF som en oppfølging til dette.

Riktignok har øverste hold i fotball-Norge kommet på banen de senere årene blant annet ved å implementere i styrende dokumenter, tiltak for å bekjempe homofobi.

Da Vålerengas Marcus Pedersen i sommer kalte Stabæks supportere homser for åpent kamera feilet NFF kapitalt da de hadde sjansen. Pedersen fikk smekk på fingrene, men man våget ikke ta tak i homohetsen som alle andre så og hørte.

Vi tror ikke på en tidsavgrenset kampanje, uttaler forbundet. En kampanje må da være bedre enn ingenting, er mitt oppfølgingsspørsmål.

NFF må vise i handling at man mener alvor med fagre ord. Man kan ikke bruke en tvilsom spørreundersøkelse som sovepute.

 

(Leserinnlegg som stod på trykk i Stavanger Aftenblad lørdag 22. september 2012 og på Gaysir.no)